Under lupen: Dyre dråper

FivasFrontsak, Gruvedrift

Foto: Andrés Pardo / Fivas

Andre avsnitt: Gjennom høsten og vinteren vil Fivas følge personer som er berørt av Latin-Amerikas største kullgruve, Cerrejón. Gruven er omstridt, og Oljefondets eierskap i gruven har fått Fivas til å dra til Colombia for å snakke med de berørte.

Tora Toreng, nestleder i Fivas

Dyre dråper

– Bruno-elva? Elveløpet er allerede lagt om, sukker Ines.

Latin-Amerikas største kullgruve Cerrejón skal utvinne kull som ligger under elvas opprinnelige løp. Ines bor i byen Albania nord i Colombia. Etter at Cerrejón begynte driften i området på 80-tallet har drikkevannet i kranen vært forurenset.

Vi sitter utenfor huset til Ines med utsikt til det enorme dagbruddet. Uten rent vann i kranen ble vann dyrt for innbyggerne. Myndighetene tilbyr én leveranse av vann i måneden.

– Du får fylle så mye du klarer på fem minutter, så er det videre til neste hus for vannbilen, forklarer Ines.

Trenger man mer enn de fem minuttene må man betale dobbelt for hver halve tank ekstra man ønsker å fylle. Siden myndighetenes bil bare kommer en gang i måneden må man få påfyll av privat leverandør, vanligvis etter to uker. Beboere gikk sammen og fikk hentet vann fra elva Bruno. Det var ikke drikkevann, men husstellet ble gjort.

– I tillegg bruker vi 780 kroner i måneden på drikkevann.

Ines’ sønn kommer ut med en av de små plastposene med drikkevann som selges i La Guajira. Det koster å holde en familie med rent vann i et område hvor ørkenen vokser i takt med Cerrejon-gruvens utvidelse. En månedlig utgift på opp mot 1000 kroner for vann er mye i en delstat hvor gjennomsnittsinntekten er 3000 kroner i måneden.

– Nå som Bruno er omlagt, hva skjer med oss hvis det gamle elveløpet tørker ut?

Lær mer:

Les første avsnitt her.

Les tredje avsnitt her.

Les fjerde avsnitt her.

Les femte avsnitt her.

**

“¿El río Bruno? El cauce del río ya ha sido cambiado” dice Inés. Cerrejón, la mina a cielo abierto de carbón más grande en toda América Latina, va a extraer el carbón que está bajo del cauce original del río.

Inés vive en Albania,  ciudad al norte de Colombia. El agua de grifo ha sido contaminada como consecuencia de las operaciones de Cerrejón, que empezaron en la década de 1980.

Nos sentamos afuera de la casa de Inés donde se puede ver  la mina a cielo abierto. Sin acceso a agua potable del grifo, ésta se ha hecho costosa para los habitantes. Las autoridades locales proporcionan  una entrega de agua una vez al mes. “Se puede llenar todo lo que se pueda en cinco minutos”. Luego el carro de agua pasa a la siguiente casa. Si se necesitan más de cinco minutos, hay que pagar el doble por cada medio tanque extra que desean llenar. Como el carro sólo llega una vez al mes, los habitantes normalmente tienen que ser volver a ser abastecidos por un proveedor privado después de dos semanas.

Los habitantes se fueron juntos y buscaron agua del río Bruno. No era agua potable, pero al menos fue suficiente para limpiar la casa. “Además pagamos 780 NOK al mes por el agua potable”. El hijo de Inés sale con una de las bolsas pequeñas de plástico con agua potable vendida en la Guajira.

Cuesta mantener una familia con agua limpia en un área donde el desierto crece con la expansión de la mina Cerrejón. Un cargo mensual de hasta 1000 NOK para agua es mucho en una provincia donde el ingreso promedio es 3000 NOK al mes. “Ahora, como el cauce Bruno fue cambiado, ¿Qué nos sucederá si el río viejo se seca?”

 

Traduccion: Embla Husby Jørgensen y Andrés Pardo