Under lupen: Kunst som protestform

FivasFrontsak, Gruvedrift

– Vannsteinen er hellig, sier Rogelío. Foto: Andrés Pardo / Fivas

Tredje avsnitt: Gjennom høsten og vinteren vil Fivas følge personer som er berørt av Latin-Amerikas største kullgruve, Cerrejón. Gruven er omstridt, og Oljefondets eierskap i gruven har fått Fivas til å dra til Colombia for å snakke med de berørte. 

Tora Toreng, nestleder i Fivas

Kamp og kultur

– Vannsteinen er hellig, sier Rogelío mens han viser fram armbåndet sitt utenfor møtelokalet i Hatonuevo, i delstaten La Guajira, nord i Colombia.

17 år har gått siden gruveselskapet Cerrejón og Colombiansk politi uten forvarsel raserte landsbyen Tabaco. I dag er landsbyen en ugjenkjennelig del av Latin-Amerikas største kullgruve, et dagbrudd på størrelse med Singapore. Lokalbefolkningen slåss fortsatt for å bli kompensert for tapet av landet sitt. De sloss gjennom rettsystemet, dialogmøter og kunst. Rogelío Ustate leder kunstbevegelsen. De uttrykker seg gjennom dikt, håndtverk og historiefortelling.

– Når man bruker kultur som protest inkluderer man hele samfunnet, forklarer Rogelío, og viser oss et armbånd de har laget: – De steinene du inkluderer i smykket, er de elementene du lover å beskytte i livet du lever.

I midten av sitt smykke har Rogelío en turkis stein, den hellige vannsteinen. Tabaco-beboernes kamp handler om land og vann. I dag står de uten begge.

– Landet er kultur og natur, det er alt.

9. august i år markerte Tabaco-beboerne 17 år som landløse. De fortsetter å slåss for sine rettigheter mot gruveselskapet Cerrejón, hvor Oljefondet er medeier.

Lær mer:

Les første avsnitt her.

Les andre avsnitt her.

**

“La piedra de agua es sagrada” dice Rogelio mientras muestra su pulsera fuera de la sala de reuniones en Hatonuevo, en el Departamento de La Guajira en el norte de Colombia.

Han pasado 17 años desde que la empresa minera Cerrejón y la policía colombiana desalojaron a los habitantes  del pueblo de Tabaco sin previo aviso. Hoy en día, éste es una parte irreconocible de la mina de carbón más grande de América Latina, una mina a cielo abierto del tamaño de Singapur. Aún hoy los habitante de Tabaco siguen luchando para ser compensados por la pérdida de su tierra, y lo hacen  a través del sistema judicial, reuniones de diálogo y arte. Rogelio Ustate encabeza el movimiento artístico, donde se expresan a través de poemas, artesanías y narraciones.

“Cuando se usa la cultura como protesta, se incluye a toda la comunidad”, explica Rogelio al mostrar su pulsera. “Las piedras que incluyes en la joyería son los elementos que prometes proteger en la vida que vives”.

En la mitad de su pulsera  Rogelio tiene una piedra turquesa, que hace referencia al agua. La lucha de los residentes en Tabaco es sobre tierra y agua, y hoy están sin ambos.

“La tierra es cultura y naturaleza, eso es todo”, dice Rogelio.

El 9 de agosto los residentes de Tabaco marcaron 17 años sin tierra, y siguen reclamando y luchando por sus derechos contra la empresa minera Cerrejón, donde el Fondo de Pensiones del Gobierno de Noruega es copropietaria.

 

Traduccion: Embla Husby Jørgensen y Andrés Pardo