Under lupen: Gruven Cerrejón

FivasFrontsak, Gruvedrift

Første avsnitt. Gjennom høsten og vinteren vil Fivas følge personer som er berørt av Latin-Amerikas største kullgruve, Cerrejón. Gruven er omstridt, og langt fra konfliktfri. Fivas har dratt til Colombia for å snakke med de berørte.

Norske investeringer

Oljefondet har investeringer i gruven og Fivas setter søkelyset på sakene som ikke fanges opp av retningslinjene for etisk drift som Oljefondet bruker for å vurdere om det er greit å investere i et selskap eller ei.

Cerrejón er en åpen kullgruve (open-pit) i La Guajira-provinsen nord i Colombia. . Gruven har løyve til å drive i et område som dekker 69 000 hektar, som tilsvarer et område på størrelse med en middels nordnorsk-kommune, og området utgjør en vesentlig del av nedbørsområdet til elven Rancheria. La Guajira har et tørt klima, store deler av provinsen er utsatt for ørkenfisering. Elven Ranchería er selve livslinjen for befolkningen.

Gruven ble påbegynt for mer enn hundre år siden, og multinasjonale selskaper kom inn på 1970-tallet. Gruven eies i dag av Glencore, Anglo American og BHP Billiton som hver eier en tredel av selskapet Carbones del Cerrejón (CDC) som drifter alle feltene og tilhørende infrastruktur.

Urfolk

Urfolket i området, det såkalte Wayuu-folket, kritiserer Cerrejón-gruven på grunn av de langsiktige sosiale- og miljømessige effektene. Ifølge gruppen har mer enn 5000 barn dødd siden 1980-tallet på grunn av forurensning fra gruven i jord, luft og vann. Videre skal gruven skal ha bidratt en oppblomstring av økt organisert kriminalitet og korrupsjon.

Mangel på tilgang til vann, brudd på urfolks landrettigheter, og forurensning av jord, vann og luft er blant sakene som berører befolkningen i La Guajira.

Gruveselskapet Cerrejón har etter at FIVAS publierte denne artikkelen tatt kontakt med oss og invitert oss til en dialog. Selskapet avviser også ansvar for den humanitære krisen som rår blant Wayuu-folket. Vi vil følge opp med mer informasjon i kommende saker.

Lær mer:

Les andre avsnitt her.

Les tredje avsnitt her.

Les fjerde avsnitt her.

Les femte avsnitt her.

**

Cerrejón

En este otoño FIVAS conversó con personas que son afectadas por Cerrejón, la mina a cielo abierto de carbón más grande en toda América Latina. El Fondo de Pensiones del Gobierno de Noruega (NBIM) es uno de los dueños de la mina. Por lo tanto, FIVAS se adentra en los temas que no son capturados por las directrices éticas que utiliza el Fondo de Pensiones, para evaluar si se puede invertir en una empresa.

Cerrejón es una mina abierta (open pit) en el Departamento de La Guajira en la parte norte de Colombia. La mina cubre 69,000 hectáreas, un área con el mismo tamaño de una provincia mediana en el norte de Noruega. Ésta forma una parte significativa del área de precipitación del río Ranchería. La Guajira tiene un clima seco, y una gran parte de la provincia es propensa a convertirse en desierto. El río Ranchería es el medio de subsistencia de la población.

La mina se inició hace más de cien años y las empresas multinacionales llegaron en la década de 1970. Hoy, la mina es la propiedad de las empresas Glencore, Anglo American y BHP Billiton, y cada una de ellas posee un tercio de la empresa Carbones del Cerrejón (CDC), que opera todos los recintos y la infraestructura asociada.

Los Wayuus (pueblo indígena) critican al Cerrejón por los impactos sociales y ambientales a largo plazo. Según el grupo, más de 5000 niños han muerto desde la década de 1980 debido a la contaminación de la mina en la tierra, el aire y el agua. Además, se dice que la mina ha contribuido a aumentar el crimen organizado y la corrupción.

La falta de acceso al agua, las violaciones de los derechos territoriales de los pueblos indígenas y la contaminación de la tierra, el agua y el aire son algunos de los problemas que afectan a la población en La Guajira.     

Ejemplos:

  1. Albania y el costo de agua
  2. Tabaco y arte como protesta
  3. La Providencia – protesta y falta de agua
  4. Tabaco y reunión de negociación

Traduccion: Embla Husby Jørgensen y Andrés Pardo