Porto Trombetas. Foto: Fivas

Jonas Holmqvist

Nord i delstaten Pará ligger gruven Porto Tombetas, ikke langt fra tettstedet Oriximina. Eller det vil si, i Amazonas er avstander nokså relativt, det er omtrent 10 mil langs Trombetas-elva fra gruvebyen Porto Trombetas og ned til Oriximina. Denne relativt korte strekningen er allikevel tidkrevende, og du må regne med å bruke omlag seks timer med båt, med mindre du tar hurtigbåten som kun går ett par ganger i uka.

Ansamlingen med hus i Porto Trombetas, som utgjør et tettsted for de omtrent 1300 arbeiderne ved bauksittgruven, er stengt for alle som ikke jobber for selskapet. I dét du trer ut av båten møtes du av et høyt gjerde. Kun en enkel bar og et par butikker ligger utenfor porten. Ellers er alt som foregår i Porto Trombetas regulert av selskapet som drifter gruven Mineracao Rio do Norte (MRN). Hit, til Porto Trombetas, dro Fivas fordi vi hadde hørt at den planlagte utvidelsen av gruvedriften har møtt lokal motstand. Folk som bor i området mener at de har rett på den samme jorda som gruveselskapet ville utvide sin drift på. Gruven er viktig for Norsk Hydros aluminiumproduksjon i Brasil, og er selv eier av 5 prosent av MRN. Vi ønsket derfor å finne ut hvordan lokalbefolkningen ble påvirket av gruven, og høre deres versjon av situasjonen.

Langs Trombetaselva er det flere landsbyer hvor Quilombolas bor. Quilombolasene i Brasil er etterkommere etter afrikanske slaver som etter at de ble frigjort flyttet ut i skogområder, hvor de driver enkelt jordbruk og sanking. Samfunnene som er anerkjent av brasilianske myndigheter som Quilombolas får rettigheter på lik linje med urfolksgrupper i Brasil.

I landsbyen Boa Vista, som ligger tett inntil Porto Trombetas, er mange fornøyd med forholdet til MRN og gruvedriften. Flere har jobb i serviceindustrien rundt gruven, og lokalsamfunnet har en løpende dialog med selskapet. Allikevel er ledelsen for landsbyen bekymret fordi Agua Fresca, den lille sideelven til Trombetas, som de tidligere brukte til drikkevann og alt av husholdningsbehov nå er blitt forurenset. De har fått nye brønner av MRN til drikkevann, men mener at dette ikke er tilstrekkelig. Forurensningen er fortsatt ødeleggende, og de er bekymret for hvordan de fremtidige konsekvensene vil se ut.

Kart over området

Oppover langs Trombetaselven er det flere Quilombolasamfunn som ikke har like tett kontakt med selskapet, og som bruker områdene sør for elven til å sanke og jakte. Disse gruppene er mer skeptiske til gruveselskapet. Delvis fordi de potensielt kan miste sine områder om utvidelsen av gruvedriften skjer. Ifølge brasiliansk lov kan Quilombolas få kollektiv eiendomsrett til områder de har hevd på. Men siden området sør for Trombetas-elven er et skogvernområde, er brasilianske myndigheter er tilbakeholdne med å gi ut skjøter. Til tross for disse omstendighetene, er det nå en prosess hvor selskapet har søkt om å få åpne nye områder for gruvedrift.

Her er det viktig at selskapet går forsiktig frem slik de ikke overkjører lokalbefolkningens rettigheter. Uavhengig av eiendomsskjøter har stammefolk i tråd med FNs erklæring for urfolks rettigheter rett til selvbestemmelse over egne områder, og selskapet må sørge for at disse rettighetene ikke brytes som følge av deres aktivitet. Hydro, som deleier og som en vesentlig oppkjøper av bauksitten fra MRN, har et medansvar for eventuelle rettighetsbrudd som følge av gruvedriften. Vi mener derfor Hydro må bidra til at disse gruppenes rettigheter ikke brytes.

Den Brasilianske organisasjonen Comissão Pró-Índio (CPI) har lenge jobbet med kartlegging av disse problemstillingene og støtter organisering av lokalsamfunnene. Organisasjonen sier det er store motsetninger mellom hva brasilianske myndigheter er pålagt å gjøre og hva de faktisk gjør. Det er også tydelig at det er ulike interesser i de forskjellige delene av byråkratiet, og organisasjonen mener at miljødirektoratet IBAMA, som er satt til å forvalte lisensen til MRN, ivaretar selskapets interesser fremfor befolkningen – og miljøet. Manglende kapasitet til kontroller av gruvens avfallsdammer er også en bekymring CPI har. Lucia Andrade, som i en årrekke har jobbet med lokalbefolkningen rundt gruven, fortalte at hun hadde hatt flere møter med Hydro sin representant når han var innom Sao Paulo.
– Men det skjer jo ingen ting, sukket hun oppgitt.

Vi håper Hydro jobber aktivt med disse spørsmålene med sine Brasilianske partnere, og kommer til å følge opp dette i dialog med selskapet fremover. Følg med for nye oppdateringer.