En kvinne fra Barabaig-stammen. Foto: Pius Mahimbi

Norfund tok denne uken kontakt med Fivas for å imøtegå anklagen om at Roland lyver.

Via sin kommunikasjonsansvarlig Inger Nygaard, skriver administrerende direktør i Norfund, Kjell Roland:
– “Jeg lyver ikke! Vi i Norfund mener at Holmqvist tar feil i sin kritikk av Norfund’s investeringer i Kilomberoplantasjen i Tanzania og i vindkraftparken Lake Turkana Wind Power i Kenya. For det første er det i dag ingen enighet om at disse to prosjektene berører urfolk og for det andre flyttes ikke folk med tvang fra sine rettmessige boliger. Når Norfund’s prosjekter omfatter flytting av folk fra boliger og dyrkede mark, gjøres dette alltid fullt ut i tråd med International Finance Corporation (IFC) sine «Guidelines of Resettlement» og relevant nasjonal lovgivning”.

Som en respons som Roland sitt utsagn spurte vi om det er feil i dokumentene, som selskapene de er investert i, har publisert. Etter noe tid fikk vi til svar at miljøstudien gjort for plantasjen i Tanzania omtaler lokalbefolkning som «indigenous people», men at dette kun er et uttrykk: ingen faktisk anerkjennelse av at lokalbefolkningen per definisjon er regnet som urfolk.

Urfolk i Kenya?

Norfund har ikke svart på hvorvidt de anser lokalbefolkningen berørt av Lake Turkana Wind Power som urfolk. Vi spurte også om de mener at flyttingen som er gjort av folk ikke kategoriseres som tvangsflytting i tråd med IFC standarden de følger. Dette har Norfund heller ikke svart på.

Lake Turkana prosjektet berører urfolksgruppene Randille, Samburu og Turkana. Prosjektet har utgitt en plan for flyttingen av Sirimalandsbyen. Flytting som innbyggerne fra Turkana-stammen ikke har mulighet til å motsette seg. Ifølge standarden som Norfund følger, er slik flytting tvangsflytting (standarden er engelsk og bruker begrepet involuntary resettlement).

En mann fra samburu-stammen. Foto: Davida3 / Flickr

Historisk bakteppe

Historien til Kilomberoprosjektet kan være en av årsakene til at Norfund kategorisk avviser tvangsflytting av urfolk fra området. Plantasjen ble første gang etablert i 1986, men dette første selskapet ble avviklet i 1993. Norfunds investering skulle bidra til å stable plantasjen på bena igjen. Problemet er bare at lokalbefolkningen hadde tatt området i bruk etter at den tidligere plantasjen var lagt brakk. Lokalbefolkningen som består blant annet av Ndambafolket har blitt kompensert for land og hushold er blitt flyttet. The International Cornsortium of Investigative Journalism ga i 2016 ut en rapport som omtaler flytting av urfolksgruppen Barabaig fra plantasjeområdet. Tanzania anerkjenner ingen grupper som urfolk, men det er hevet over tvil at både Ndamba og Barabaig er urfolk i tråd med ILOs konvensjon 169.

Her avsløres ett av problemene med Norfunds virksomhet. Som Kjell Roland selv fremhever, så følger de Verdensbankens private arm: IFC sine standarder og nasjonale lover. ILOs konvensjon 169 er en av 57 ILO konvensjoner som ikke er ratifisert av Tanzania. Urfolk og stammefolk har beskyttelse i internasjonale konvensjoner nettopp fordi de i mange tilfeller mangler beskyttelse av nasjonale lover. Norge har ratifisert ILO konvensjon 169, men det ser ikke ut til å være maktpåliggende for Roland å følge opp.