Finnes det lys i enden av turbinen?

Share
Vindmøllene ved Lake Turkana. Foto: Norfund

Esten Johnsen Ødegaard

Norfunds Turkana-vindkrafteventyr i Kenya forsyner seg av urfolksterritoriet, og fører til at strømprisen er forventet å skyte i været for kenyanske forbrukere.

Norfund er en av investorene i Lake Turkana Wind Power Project (LTWP) i nordlige Kenya: som i dag regnes som den største vindkraftparken under konstruksjon i Afrika sør for Sahara. Den har en prislapp på nesten 6 milliarder kroner, hvilket gjør den til den største private enkeltinvestering i Kenya siden de ble selvstendig stat i 1963.

Storslagent og problematisk

Allerede før vindkraftparken er ferdigstilt står problemene i kø. Lovnaden om at vindkraftparken skal levere så mye som 20 prosent av Kenyas elektrisitet til en lavere spotpris slår derimot sprekker. Den siste tidens utvikling i prosjektet tyder på at kenyanske forbrukere må betale mer for strømmen enn tidligere. Dette skaper motstand blant lokalbefolkningen. Det samme gjør lokasjonen. Prosjektet er nå i en pågående rettssak, anklaget for ulovlig anskaffelse av land tilhørende urfolk.

Privatisering av urfolksterritoriet

Prosjektområdet ligger i Loiyangalani-distriktet, som regnes for å være et av de mest avsidesliggende og fattigste områdene i Kenya. I 2008 inngikk den kenyanske landkommisjonæren en 99-års leieavtale med LTWP.  Bruksretten til et landareal på omlag 600 km2 ble da overført fra staten til de private investorene bak LTWP-prosjektet. Denne privatisering av prosjektområdet, som klassifiseres som «trust land» (felles land), er kjernen i konflikten. Et såkalt «trust land» refererer til et landareal som administreres av landkommisjonæren på vegne av nasjonale og lokale myndigheter, og hvor forvaltningen bør ta hensyn til både lokalbefolkningen og nasjonale interesser.

Dette forblåste og karrige ørkenlandskapet benyttes hovedsakelig av nomadiske gjetere, slik som urfolksgruppene Randille, Samburu og Turkana. 80 prosent av Kenyas landmasse benyttes til pastoralbruk, men denne driften anerkjennes ikke som et legitimt system for arealbruk i Kenya. Derfor har hverken den kenyanske staten eller LTWP-konsortiumet funnet det nødvendig å anerkjenne disse folkegruppene som urbefolkning, da en slik anerkjennelse kun tilfaller jeger- og sankersamfunn som El Molo. Verdensbanken har uttrykt bekymring for urbefolkningen i prosjektområdet, og det er uklart om prosjektet vil ha positive indirekte konsekvenser for de ulike etniske gruppene i prosjektområde.

LTWP, som har utført omfattende konsekvensutredninger og samfunnstiltak siden 2009, hevder at prosjektet er i tråd med IFC PSs. Men på tross av dette valgte Verdensbanken å uttrykke bekymring for lokalbefolkningen i prosjektområde før de trakk seg ut i 2012. Problemet er at de fire etniske gruppene i prosjektområdet anser seg selv som særegne, og anerkjennes av African Commission on Human and Peoples Rights (ACHPR) som urbefolkning, de kan derfor påberope seg status som urbefolkning i overenstemmelse med IFC PS nummer 7.

Det er derfor paradoksalt av prosjektet å ikke anerkjenner samtlige av de fire etniske gruppene som urfolk, og samtidig som de hevder at prosjektet utvikles i samsvar med alle relevante lokale og internasjonale lovgivning og standarder, inkludert IFC PS.

I motsetning til Norge, har ikke Kenya signert FNs ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Dette gjør det lettere for prosjektet å unnvike strenge internasjonale reguleringstiltak for å ivareta urbefolkningen og deres landrettigheter. Problemet er hvordan prosjektet operer i en kompleks etisk og juridisk gråsone, hvor Norfund og resten av LTWP driver med kirsebærplukking av hvilke menneskerettigheter og standarder de ønsker å forhold seg til. For eksempel kunne prosjektet valgt å vektlegge Kenyas ratifisering av samtlige 19 punkter utarbeidet av African Commission on Human and Peoples Rights (ACHPR), som anerkjenner Randille, Samburu og Turkana som urbefolkning.

Prosjektet har blitt møtt med motstand fra enkelte av disse gruppene lokalt, som i Marsabit-fylket, hvor det har blitt dannet en allianse ved navn ‘Sarima Indigenous Peoples Land Forum’. De er ikke prinsipielt mot prosjektet, men motsetter seg privatiseringen av land og prosjektets tilsynelatende mangel på konsultasjoner med lokalbefolkningen. På bakgrunn av dette gikk gruppen til søksmål mot vindkraftprosjektet. I 2016 besluttet derimot kenyansk høyesterett å ikke stanse prosjektet. Rettskjennelsen innskrenket landområdet for prosjektaktivitet og leieperioden av landet, men siden oppstarten i november 2014 har vindkraftparkens konstruksjonsarbeid fortsatt uavbrutt, og på 365 dager ble det installert 365 vindturbiner.

Prosjektet fører til mer kostbare strømpriser

Vindkraftparken har hele veien vært i forkant av tidskjemaet, og ett år etter den første forsendingen, har de siste 20 vindturbinene av i alt 365 ankommet prosjektområdet. Vindparken forventes å bli fullstendig ferdigstilt i juni 2017, med en installert kapasitet på 310 MW. I oktober 2016 var vindkraftparken i stand til å produsere over 33 prosent av den totale kapasiteten. Men på grunn av problemer med landkompensasjon, har ikke kenyanske myndigheter rukket å ferdigstille overføringslinjen i fra prosjektområdet til det nasjonale strømnettet.

For å forhindre at LTWP-konsortiumet taper penger på prosjektinvestering, har elektrisitetsverket Kenya Power forpliktet seg til å dekke det økonomiske tapet fra overskuddsenergien som har blitt produsert siden januar 2017. Dette underskuddet vil koste 58 millioner kroner per måned og vil gå hardt utover vanlige kenyanske strømbrukere som vil måtte dekke disse utgiftene gjennom høyere strømpriser.

I motsetning til Norfund, som investerte ytterligere i prosjektet, trakk Verdensbanken sin finansieringsgaranti for prosjektet. Grunnen til dette var risikoen for at det nasjonale strømnettet ikke ville være i stand til å absorbere overskuddsstrømmen fra prosjektet, og at kenyanske myndigheter ignorerte Verdensbankens råd om å bygge ut prosjektet i faser, parallelt med økende elektrisitetsetterspørsel.

Det er grunn til å være kritisk til Norfunds analyse av LTWP-prosjektets planleggingsfase, når de velger å investere i et prosjekt som har til hensikt å senke strømprisene, men ender opp med at forbrukere må betale ekstra for ubrukt elektrisitet. Prosjektets pågående landtvist, og Verdensbankens bekymringer og advarsler, burde i hvert fall fått varsellampene hos Norad til å begynne å lyse.