People in Pakistan gathering on the «Day of Action for Rivers» in 2016.  Photo: Roshan Bhatti

Martine Kopstad Floeng

2016 var året vi var vitne til at stadig flere vannkraftprosjekter ble vraket, og at elver verden over ble vernet.

Denne utviklingen har fått mye spalteplass, og som Kate Horner, lederen av International Rivers skriver: suksesshistoriene i 2016 har fulgt hverandre tett. Det hele startet i april, da IBAMA, det brasilianske miljødirektoratet, bestemte seg for å stanse konsesjonsprosessen for hva som skulle bli landets nest største vannkraftverk. Skrinleggingen av den såkalte São Luiz do Tapajós – dammen var et resultat av de store kontroversene om den påbegynte Belo Monte-dammen, som er ventet å ødelegge 1,500 kvadratkilometer av regnskogen i Brasil. Like etter, valgte Verdensbanken å trekke sin finansiering av den planlagte Inga 3 i Den demokratiske republikken Kongo. I august, den påfølgende måneden etter at Verdensbanken trakk seg ut av den kontroversielle utbyggingen på Kongoelva, skjedde det samme i Chile. Landets største strømselskap Endesa Chile tok da en avgjørelse om å stanse sin planer om å bygge seks store vannkraftprosjekter. Det samme gjorde myndighetene i Peru, som i oktober kunngjorde at de foreslåtte demningene langs Amazonas sideelv, Marañón-elven, ble stoppet.

Mer overraskende var det at verdens største vannkraftnasjon Kina fulgte den internasjonale trenden da de la frem sin politiske 5-års plan i november. Det ble da klart at en rekke store damprosjekter langs øvre del av Salween, Kinas siste frittflytende elv, var innstilt. Rett før året var omme, ble også det omstridte vannkraftverket Hidro Santa Cruz i Guatemala avsluttet. En årelang kamp blant lokalbefolkningen var endelig over.

«Keep the Salween flowing» Photo: International Rivers

Kampen fortsetter

Viktige seire til tross. Disse beslutningene er dessverre ikke bindene for kommende regjeringer, og elvene er således ikke permanent beskyttet. Arbeidet med å beskytte disse frittflytende elvene vil derfor fortsette for lokalbefolkningen, miljøorganisasjoner – og sivilsamfunnsorganisasjoner som Fivas og International Rivers. Utviklingen vi er vitne til, er et det er tydelig tegn på at stadig flere forstår betydningen av å beskytte mennesker og det rike artsmangfoldet som lever langs og i disse elvene. Dette er viktig, for statistikken er dyster. I år 2000 konkluderte World Commision on Dams (WCD) at mellom 40-80 millioner mennesker har blitt tvangsflyttet som følge av damutbygging. Dette var tall som kom før verdens største dam, Three-Gorges i Kina, ble fullført, som alene førte til at mer enn 1,3 millioner mennesker ble tvangsflyttet.

Mer enn mennesker

Elver, våtmark og innsjøer utgjør bare 0,01 prosent av verdens vann og dekker mindre enn én prosent av jordens overlate. Allikevel så er disse ferskvannskildene av enorm betydning. Ikke bare fordi mennesker krever vann og fordi vi anser disse områdene som av høy økonomisk – og estetisk betydning, men også fordi disse områdene har et rikt artsmangfold. Et artsmangfold som gjennom de siste 60 årene har blitt kraftig redusert. Demninger er en av de viktigste årsakene til at verden har mistet 80 prosent av sine ferskvannsbestander siden 1970-tallet. Disse utfordringene vil bli stadig mer prekære i fremtiden, hvor også klimaforandringene vil utgjøre en trussel for de allerede pressede ferskvannskildene.

Som Hudson skriver: tiden er inne for å beskytte de elvene som fortsatt flyter fritt.