Foto: Flickr/ PracticalCures.com

Martine Kopstad Floeng

Bakteriene blir stadig mer motstandsdyktige mot antibiotika. Vi er på vei inn i tid hvor helt ufarlige infeksjoner kan få fatale følger, og hvor selv en urinveisinfeksjon kan være dødelig. Bakteriene sprer seg lettere og blir stadig mer motstandsdyktige: seksuelle overførbare sykdommer som klamydia blir stadig vanskeligere å kurere.

Dette er en alarmerende utvikling. Så da Utenriksminister Børge Brende denne uken la frem hovedtrekkene ved norsk utviklingspolitikk, var det ikke overraskende at dette var en av regjeringens viktigste satsingsområder. Norge vil målrettet arbeide mot å sikre global helsesikkerhet gjennom økt innsats mot antibiotikaresistens.

Vannets betydning

Samtidig som Norge øker innsatsen, inviterer FN inn til internasjonale konferanser om tematikken, og varsellampene går i mediene med hyppige mellomrom. Til tross for økt oppmerksomhet, er det fortsatt deler av historien som sjeldent diskuteres: sammenhengen mellom inntak av antibiotika og dets kretsløp i vannet.

For all antibiotika vil til slutt nå et avløpsanlegg: når infeksjonen herjer og man er avhengig av antibiotika for å bli frisk, vil all den antibiotikaen vi mennesker inntar med tiden forlate kroppen vår. Dette vil skje når vi går på do. Våre ekskrementer samles senere opp i kloakk – og behandlingsanlegg, som er hovedsamlere av husholdnings – og sykehusavfall. Dette utgjør et optimalt miljø for spredning av antibiotikaresistente gener mellom bakterier.

Global utfordring

Globalt har bruken av antibiotika økt, og man ser en klar sammenheng mellom forbruk og resistens. I mange land kan man kjøpe antibiotika på butikken, og en rask telefonsamtale til legen kan være nok for å få resept. I tillegg ser vi en utstrakt bruk av antibiotika i landbruket. Globalt skjer om lag to tredjedeler av antibiotikabruken i landbruket: som følge av at antibiotika brukes rutinemessig som et forebyggende middel som tilsettes dyrenes vann og fôr.

Dette er spesielt farlig når vi vet at mer enn 80 prosent av alt brukt vann og kloakk forsvinner ubehandlet tilbake til naturen: i elver og vassdrag, ferskvannkilder, grunnvann og i åpne landskap. Det betyr at mennesker verden over utsettes for en betydelig smitterisiko, for både vannbårnesykdommer og resistente bakterier. En økt satsing på forbedring av infrastruktur og avanserte renseanlegg, med særlig fokus på utviklingsland, er således avgjørende dersom vi skal bremse den negative utviklingen.

Det er samtidig viktig å anerkjenne at utfordringen ikke begrenser seg til de mindre utviklede økonomiene i Sør. Problemet er også prekært i Vesten, som følge av at dagens avløpsanlegg ganske enkelt ikke designet for  å fjerne antibiotika og antibiotikaresistente bakterier fra avløpsvannet. Dette er en stor utfordring når man i økende grad bruker renset avløpsvann i jordbruket for å oppnå et mer bærekraftig vannforbruk i tørre regioner. På denne måten kan resistente bakterier enda enklere finne veien til maten vi spiser.

Sats på renseanlegg

Det er avgjørende å forstå sammenhengen mellom avløpsvann og spredning av antibiotikaresistens. Særskilt viktig er det i en tid klimaforandringer preger vanntilgangen til flere milliarder mennesker, og hvor hvor stadig flere ser verdien av å rense og bruke avløpsvann, nettopp fordi det øker tilbudet på vann som er uavhengig av klimatiske forhold som regn.

En helhetlig tilnærming til problematikken, sammen med en global satsing på avanserte renseanlegg og forbedret infrastruktur, er helt avgjørende dersom vi skal være i stand til å begrense den økende resistensen. Som flere forskere har pekt på, så bør avløpsvann inkluderes i FNs globale handlingsplan, dersom at vi skal lykkes i å forsinke prosessen med å utvikle og spre antibiotikaresistens.