Foto: Lydur Skulason
Jonas Ådnøy Holmqvist
En kortere versjon ble publisert i Vårt Land 15.02.2018
Mye er sagt i debatten om Norfund den siste tiden. En rekke sivilsamfunnsorganisasjoner har svart etter at Kjell Roland, direktøren for Norfund, gikk ut med tydelig kritikk av sivilsamfunnet som ifølge ham selv har et for negativt fokus. Her må jeg komme med en korrigering. Vi er ikke ute etter å ta noen, men vi er her for å passe på. Passe på at lovverk, retningslinjer og menneskerettighetene overholdes. Som sivilsamfunnsaktør er vårt mandat å snakke de marginalisertes sak. Vårt siktemål er at mennesker og miljø skal være viktigere enn kapital. At næringslivsprosjekter fører til at svake grupper mister tilgang på ressurser og at rettigheter blir brutt, er en kjensgjerning. Det betyr ikke at vi som prinsipp er imot all næringsutvikling i sårbare stater. Det betyr at vi jobber for at dette skal skje på gode måter.
Vi jobber med langt mer enn å “bare” kritisere norske selskaper. I vårt arbeid jobber vi med å formidle informasjon som kan føre til endringer og for at økt kontakt mellom aktørene kan resultere i bedre løsninger. At Roland beskriver dette som å «ha som eneste oppgave å dyrke problemene» viser en monolittisk tro på eget virke som ofte kræsjer når den blir eksponert for offentligheten.
I ett innlegg i Morgenbladet 9. februar anklager Roland organisasjoner for å komme med ubegrunnede påstander og kritikk mot Norfund. Vi må be Roland om å komme med eksempler eller spesifisere om han mener Fivas eller andre organisasjoner kommer med ufundert kritikk eller påstander som er gale. En slik halvkvedet kritikk uten annet enn en generell adressat, er debatt på et lavere nivå enn vi kan forvente av direktører i statlige organisasjoner.
Samtidig har Roland i den spede starten på 2018 produsert en lang rekke innlegg hvor han understreker at de internasjonale standardene som skal beskytte miljø og mennesker er for krevende og fører til færre investeringer. I Vårt Land skrev Roland og Clemet at det er fare for at konkurrerende standarder skaper et uhåndterlig byråkrati. Det er en problematisk påstand. I andre innlegg denne vinteren referer Roland med samme bekymring til FNs veiledende prinsipper, OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper og IFC sine Performance Standards. Det problematiske med Rolands utsagn er at disse standardene ikke er konkurrerende, men supplerende. FNs veiledende prinsipper for selskaper og menneskerettigheter er universelle forventninger til alle selskaper formulert på et overordnet og generelt nivå. OECD sine retningslinjer og IFC sine standarder derimot er henholdsvis ett og to hakk mer finmaskede og spesialiserte. Roland skriver i Dagens Næringsliv 19. januar at alle retningslinjene kan oppleves som en jungel. Vi mener at en slik tilsløring av denne velkjente dynamikken mellom de ulike regelverkene kun bidrar til å svekke respekten for internasjonale standarder. Norfund har mange ansatte med høy kompetanse på internasjonale standarder for mennesker og miljø, så når direktøren går ut og sier at standardene er for krevende så sender han uheldige signaler både til egen organisasjon og til andre selskaper som investerer i utviklingsland.
Tidligere innlegg viser at Roland også har et omtrentlig forhold til fakta. Ved utgangen av januar i år, forteller han til Bistandsaktuelt at retningslinjene for internasjonale selskaper, de såkalte IFC standardene, er i overkant kompliserte å forholde seg til, og at man på ingen måte bør pålegges andre verktøy for ivaretakelse av menneskerettigheter. Hans begrunner dette med at reglementet strekker seg over 700 sider. I virkeligheten er de 50 sider. I Morgenbladet i januar anklager Roland Fivas for å være opprettet i kjølevannet av opprettelsen av “Verdenskommisjonen for dammer”, nærmest som en ukritisk lokal heiagruppe, kan det virke som. Problemet er bare at Fivas ble opprettet på slutten av 80-tallet og Verdenskommisjonen kom med sin rapport på 2000-tallet. Det går an å ta feil, men slik slurv er dessverre litt for vanlig i Rolands utspill. Roland møter gjerne kritikk med motangrep. Da han ble bedt om å svare på kritikk i Stortinget i fjor vår trakk han frem at Norfund beskyldes for å tvangsflytte urfolk, og at hans kritikere da kommer med urettmessig kritikk: for Norfund tvangsflytter ikke urfolk. Uheldig for Roland er faktum et annet enn det han fremla. Fivas viser på sine nettsider til rapporter fra Norfund og annen dokumentasjon som viser at Norfund ikke bare tidligere har tvangsflyttet Urfolk, de var i 2017 involvert i minst to prosjekter som ha tvangsflyttet urfolk. Det går åpenbart for fort i svingene.
Det er helt åpenbart at privat sektor må være med på dugnaden for at vi skal nå FNs nye bærekraftsmål. Både lokalt næringsliv og utenlandsinvesteringer må til for å løfte økonomisk aktivitet i utviklingsland. Stabile rammevilkår og en forutsigbar stat er viktige forutsetninger for å lykkes med dette. Staters inntekt gjennom skatt og begrensning av muligheten til å stikke unna penger i skatteparadiser er også viktige faktorer for økonomisk vekst. At negativ oppmerksomhet i norsk presse skulle være en vesentlig faktor for økonomisk utvikling i Zambia faller på sin egen urimelighet. Vi håper Norfund-direktøren kan si seg ferdig med løse påstander og karakteristikk av andre deltakere i ordskiftet slik at vi sammen kan finne svar på disse utfordringene.