Energibistand / Foto: Rod Waddington
Skal vi nå målet om ren energi til alle i 2030, trenger vi både store utbygginger og satsing på desentralisert energi. Økningen i energibistanden må prioritere de som er helt uten tilgang til moderne energi.
Vi som skriver dette er helt enige i at stabil kraftforsyning og fortsatt utbygging av fornybar energi og kraftnett er viktig for økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon.
I vår kronikk den 8. mai tok vi da heller ikke til orde for å redusere dette arbeidet, som Lomøy og Roland indikerer i sitt innlegg den 25. mai.
Det vi ønsker er å heie på regjeringen slik at den varslede økningen i energibistanden rettes inn mot målet om energitilgang for alle innen 2030. For å nå det målet er det helt nødvendig å satse på desentralisert energi. Det er her vi ser det største gapet i dag. Det betyr solcellepaneler på hustak og utstrakt utbygging av minigrids, som kan forsyne hele landsbyer med strøm og etter hvert kobles på sentralnettet. Ifølge det Internasjonale Energibyrået IEA er 70 prosent av finansieringen som trengs til kraftnettet nå lovet eller allerede på plass, mens kun 30 prosent av finansieringen for desentraliserte løsninger er på plass for å nå målet om ren energi til alle.
MINIMUM AV STRØM
Det er fullt mulig å bidra til storskala løsninger uten å snakke ned verdien av et minimum av strøm til godt arbeidslys, informasjonsteknologi og muligheten til å koke mat uten å dø av røyken. Det nytter ikke å løse verdens fattigdoms- og energi-problemer med en alt-eller-ingenting politikk. Uten satsing på desentraliserte løsninger vil over 600 millioner fortsatt være uten strøm, og over 2.000 millioner fortsatt ikke ha rene kokemuligheter i 2030, om vi skal tro FN-rapporten «Accelerating SDG7 achievements». Samme rapport peker også på den spesielt sterke sammenhengen mellom grunnleggende energitiltak (som rene kokemuligheter), oppnåelse av øvrige utviklingsmål og forpliktelsen om «leave no one behind».
Vi er glade for at utviklingsminister Nikolai Astrup i sitt innlegg den 28. mai sier ja takk til begge deler! For oss er det ikke viktig om folk får dekket sine behov via kraftledninger eller på annen måte, så lenge strømmen er ren og bidrar til fattigdomsreduksjon. Målet er at også de som i dag bor utenfor dekningsområdet til strømnettet får ta del i utviklingen. Både sentraliserte og desentraliserte løsninger kan gi lønnsom virksomhet. I begge tilfeller er utfordringen å fjerne flaskehalser i form av informasjon, teknologi og finansiering.
BETALER EN HØY PRIS
Både næringsliv og familier uten tilgang til et minimum av moderne fornybar energi betaler en høy pris. For en husholdning er dette både i form av helse og økonomisk. En ting er kontantutleggene til ved, trekull, parafin og lommelyktbatterier. I tillegg kommer store tapte arbeidsinntekter. Svært mange livnærer seg i uformell sektor. Energitilgang til husholdningene er i første rekke energitilgang for den næringsvirksomheten familien driver for sitt livsopphold, det være seg hjemmeproduksjon, salg, service eller små-skala landbruk.
Spørsmålet er altså ikke om verden trenger enten storskala eller småskala energi, men hva man skal bruke den varslede økningen i bistandspenger på. Hvis bærekraftsmålet om energi til alle skal nås, må vi prioritere der behovet er størst og med løsninger som når de som har minst. Derfor sier vi: Ja takk til både store og små energiprosjekter, men økningen i energibistanden må prioriteres til desentraliserte løsninger som solkraft og rene kokeovner.