Ei jenta samler vann fra en vannkilde i Mosambik. Foto: Kate Holt / Africa Practice

Martine Kopstad Floeng

Knappe 18 måneder etter at FNs medlemsland vedtok bærekraftsmålene, viser FN til alarmerende tall. Minst ett av disse 17 målene står i fare for å ikke nås.

Konklusjonen i den rykende ferske rapporten fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og FN er entydig: Bærekraftsmålet om vann og sanitær vil ikke bli nådd dersom det økonomiske ambisjonsnivået og innsatsen ikke styrkes betydelig. Globalt er det et årlig finansielt underskudd på 114 millioner amerikanske dollar, dersom man skal kunne klare å sikre retten til vann og sanitær til alle innen 2030.

Internasjonal trend

Den internasjonale innsatsen har blitt kraftig redusert. Siden 2012 har bistandsbudsjettet øremerket til vann og sanitær sunket med 21 prosent. Den økonomiske innsatsen som legges ned i arbeidet med å nå menneskeretten til vann og sanitær er således langt fra tilstrekkelig. Med den nåværende økonomiske innsatsen vil man kun klare å sikre mennesker såkalt «grunnleggende vanntilgang», som i all sin enkelthet betyr tilgang på en vannkilde innen 30 minutters gange. Dette er derimot ikke tilstrekkelig, og heller ikke tråd med FNs bærekraftsmål om vann og sanitær. Ifølge FN skal verdenssamfunnet «innen 2030 sørge for allmenn og likeverdig tilgang til trygt drikkevann til en overkommelig pris for alle». Det betyr at vannet skal være fri for kjemikalier, forurensning og avføring: og for at det skal kunne realiseres, må de finansielle utfordringene WASH-sektoren står overfor løses.

De marginaliserte rammes hardest

Tilgang på vann og sanitær står i et sterkt avhengighetsforhold til grad av velferd: majoriteten av de som mangler tilgang på vann og sanitær lever i mindre utviklede land, gjerne i rurale strøk og med lav gjennomsnittsinntekt. Så mange som 85 prosent av de som lever uten tilgang på rent vann og tilstrekkelige sanitære tjenester lever i Afrika sør for Sahara og den sørlige delen av Asia. Til tross for en tydelig konsentrasjon av befolkningen rammet av denne krisen, mottar disse regionene mindre enn halvparten av den den samlede bistandspotten til vann og sanitær. For eksempel mottok Afrika sør for Sahara 38 prosent mindre bistand i 2015 sammenlignet med 2012. Dette får naturligvis alvorlige konsekvenser for befolkningen som allerede rammes hardt av følgene av manglende tilgang på vann og sanitær.

Til sammenligning, mottok Afrika sør for Sahara mindre enn halvparten så mye bistand (til vann og sanitær) som Ukraina i 2015.  Dette er overraskende: både fordi Ukraina befinner seg i Europa, men også på grunn av befolkningtallet på 45 millioner mennesker, sammenlignet med Afrika sør for Sahara sine 822 millioner.

Staten tar ikke regningen

En annen alarmerende trend er hvordan det økonomiske ansvaret i stadig større grad tilfaller de ikke-statlig organisasjonene. Internasjonale organisasjoner bærer i dag et betydelig større økonomisk ansvar enn myndigheter og statlige organisasjoner. Det sviktende engasjementet blant myndigheter viser det kritiske behovet for forlengelsen av internasjonal bistand, samt innsats for å skape større innenlandsinntekter og sterkere politisk prioritering. Dersom ambisjonsnivået og innsatsen ikke styrkes betydelig vil majoriteten av de minste utviklede landene ikke nå bærekraftsmålet om vann og sanitær.

Fivas ønsker å se at et økt volum av utviklingshjelp blir brukt på vann, sanitær og hygiene. Men like viktig, vi ønsker å se at bistanden kommer fra offentlige midler og at midlene når frem til de som trenger det mest.