Retten til vann og sanitær er et prinsipp som anerkjenner at rent og trygt drikkevann og tilgang til sanitær er grunnleggende i ethvert menneskes liv.
Historisk bakgrunn
FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slo fast retten til vann i 2002. Komiteen mente denne rettigheten allerede var en implisitt del av konvensjonen og måtte anses som del av retten til en tilstrekkelig levestandard og retten til helse. Flere resolusjoner ble deretter vedtatt i FN de kommende årene, inkludert retningslinjer for hvordan retten til drikkevann og sanitær kan oppfylles (2006) og en studie av hvilke typer forpliktelser som er involvert (2007). I 2007-studien uttrykte FNs tidligere høykommissæren for menneskerettigheter at tiden var kommet for å anerkjenne tilgang til vann og sanitær som enn menneskerett. I 2010 ble så retten til vann og sanitær formelt anerkjent som en menneskerett av FNs generalforsamling. Rettigheten ble i 2015 gjenspeilet i FNs bærekraftsmål.
Andre rettigheter knyttet til vann
Det er også knyttet andre typer rettigheter (enn menneskerettigheter) til vannressurser, f.eks. råderett. Særlig urfolk og befolkningsgrupper som på tradisjonelt vis anser vann som en fellesskapsressurs har ofte kommet dårlig ut av moderne infrastrukturprosjekter, især vannkraftutbygging. I Norge husker vi særlig Alta-saken. På tross av at dammen ble bygget, førte alle kontroversene rundt prosjektet til en rekke institusjonelle endringer i etterkant (bl.a. Sameloven (1987) og opprettelsen av Sametinget i 1989).
Den første internasjonale avtalen som anerkjente urfolks grunnleggende rettigheter var ILO-konvensjon nr. 107 – som ble vedtatt i 1957. Det var imidlertid først i 1989 at en folkerettslig bindende konvensjon ble vedtatt (Norge ratifiserte denne i 1991). Den berører flere aspekter som er relevante for vannproblematikk – for eksempel sedvanerett, landrettigheter, eiendomsrett, retten til å bli konsultert, retten til å delta i beslutningsprosesser og åndelige verdier.
På tross av disse konvensjonene er utallige prosjekter blitt gjennomført de siste tiårene uten at grunnleggende rettigheter er tatt hensyn til i prosjektplanleggingen og -gjennomføringen. Dette ble grundig dokumentert i rapporten til Verdens Damkommisjon (2002). Blant Damkommisjonens mest sentrale punkter var viktigheten av urfolks frie og forutgående, informerte samtykke i utviklingsprosjekter.
Ressurssider
FN’s høykommisær for menneskerettigheter har utpekt spesialrapportører på en rekke spesifikke områder, blant annet:
- Retten til trygt drikkevann og sanitær
- Menneskerettigheter og miljø (inkludert vann)
- Urfolksrettigheter
- Situasjonen for menneskerettighetsaktivister
Organisasjoner med kompetanse på menneskerettigheter og vann:
- Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM): https://www.nhri.no
- Menneskerettighetshuset, Oslo: https://humanrightshouse.org/human-rights-houses/oslo/
- Rafto-stiftelsen: https://www.rafto.no/
- Kirkens Nødhjelp: https://www.kirkensnodhjelp.no/
Forskningsinstitutter:
- Chr. Michelsens Institutt, Centre on Law & Social Transformation, Bergen: https://www.lawtransform.no/
- Norsk senter for menneskerettigheter, UiO: https://www.jus.uio.no/smr/
Forskningsgrupper knyttet til urfolksrettigheter og -forvaltningspraksiser finnes bl.a. ved:
- Universitetet i Tromsø, senter for samiske studier: https://uit.no/enhet/sesam
- Professor Øyvind Ravna (UiT/Juridisk fakultet), spesialisering innen bl.a. samerett og reindriftsrett: https://uit.no/ansatte/person?p_document_id=43502
Samisk høgskole, Kautokeino: https://www.samas.no/nb