Barn i i Sindh, Pakistan. Foto: DFID/Russell Watkins

Som publisert i Dagsavisen Nye Meninger

Martine Kopstad Floeng

I den siste tidens debatter synes flere å mene at det er på tide å skrinlegge kvinnekampen. Vi vil alle ha likestilling, bevares, men fokuset på kjønn som egenskap er ikke lenger så viktig, sies det.

Det tviler jeg sterkt på at kvinner i landene i Sør er enige i.

I Papua Ny-Guinea og Tsjad, for eksempel, er et av utgangspunktene for kvinnekampen noe så selvfølgelig og grunnleggende som tilgang til vann. For det er kvinner som bærer den tyngste byrden av verdens vannmangel, ettersom det er kvinnene som fra naturens side har størst behov for vann. Vi kan jo selv bare prøve å forestille oss hvordan det ville vært å ha mensen, fullføre et svangerskap eller en fødsel uten tilgang til vann, men dette er realiteten for en hel haug kvinner der ute.

I utviklingsland mangler til og med en tredjedel av sykehusene vanntilgang, og statistikken er nedslående: én av fem nyfødte barn dør fordi vannet de blir vasket med er skittent.

I land som Nigeria og India avbryter mange jenter utdanningsforløpet sitt idet de får mensen fordi skolene ikke har brukbare toaletter. Kvinners mulighet for selvrealisering og utdannelse går simpelthen rett i dass i mangel på en.

I Afghanistan er det kvinnene som har ansvaret for å dekke hele familiens vannbehov, og når vanntilgangen er såpass dårlig som den er for 4 milliarder mennesker verden over, medfører det at mange jenter og kvinner ikke har tid til noe særlig annet enn å finne og frakte vann. Og det er ikke akkurat noen drømmejobb. Vi snakker om vannferder på flere kilometer til fots, bærende på 20 literskanner på tilbakeveien – altså tilsvarende 14 halvannelitersflasker med Cola – i solsteika. Selv jenter helt ned i femårsalderen må bokstavelig talt bære konsekvensen av vannkrisen på sine skuldre, mens sønnene i familien både kan utvikle seg og unngå belastningsskadene vannbæringen fører med seg.

Ved å oppfylle menneskeretten det er å ha tilgang til vann, vil enorme resurser frigjøres. Ta kvinnene i lavinntektsland sør for Sahara, for eksempel. De bruker i dag 40 milliarder timer på å hente vann hvert år – noe som tilsvarer den samlede arbeidsinnsatsen i Frankrike. Det er 40 milliarder timer med potensiale.

Kampen for vann er en kamp for alle. Men den er først og fremst en kvinnekamp.