Innlegg på trykk i Bistandsaktuelt oktober 2014 fra Fivas og Fellesutvalget for Palestina.

Gaza-befolkningen var allerede før krigen blant de med minst tilgang til rent vann i verden, og nå er 1,2 millioner av de 1,9 millioner mennesker som bor der uten rent vann.

Vann er anerkjent som en grunnleggende menneskerettighet, men blir ofte brukt som et middel for å få makt. Ved å begrense tilgangen til vann, kontroller man sivilsamfunnets livsgrunnlag. Dette synes spesielt i konflikten i Israel og Palestina. Vannressursene i Palestina har blitt utarmet i lengre tid, og situasjonen er blitt dramatisk forverret på grunn av krigen i Gaza.

Det største renseanlegget for sanitær i Gaza er ødelagt etter israelsk bombeangrep, noe som fører til at kloakk renner ut i gatene. Et besynderlig paradoks er at på grunn av vannmangelen får ikke den palestinske befolkningen i seg nok næring, noe som fører til at kloakkavfallet ikke er like mye som vanlig. Det betyr ikke at den prekære vannsituasjonen ikke utgjør en helsekrise. Helsepersonell frykter massiv spredning av vannbårne sykdommer, og sykehusene har ikke nok strøm eller rent vann til å behandle skadede.

For å forstå Palestinas vannkrise må man forstå maktforskjeller og den politiske situasjonen i Midtøsten. Mange av problemene kan spores tilbake til Oslo-avtalen fra 1993 de Israel fikk kontroll over vannressursene og hvor planen var at palestinerne på sikt skulle få kontroll over dem. Siden fredsprosessen strandet etter dette forble vannressursene på israelske hender. Det israelske vannselskapet Mekorot eier alle vannpumpene. Selv om vannet skal forvaltes i fellesskap med palestinske myndigheter, stenger Mekorot av forsyninger til palestinsk befolkning på Vestbredden i de sektorene der Israel, etter Oslo-avtalen, har størst kontroll.

Desalineringsanlegg, altså anlegg som avsalter havvann, har blitt fremstilt som løsningen på både Israels og Palestinas vannmangel av donorer så vel som israelske og palestinske vannmyndigheter. På grunn av den politiske situasjonen er denne løsningen svært omdiskutert. I fremtiden kan en slik løsning være effektiv for å skaffe palestinerne mer vann. Men flere vann- og menneskerettighetsorganisasjoner i Palestina har protestert mot denne løsningen ovenfor hoveddonor UNICEF, israelske myndigheter og palestinske vannmyndigheter. De protesterende har påpekt at vann må være utenfor kontrollen av en mektig part, og gratis, fordi de fleste palestinere i dag betaler i dyre dommer for avsaltet grunnvann som ikke engang kan brukes til drikkevann. Det er også mange flere desaliniseringsanlegg i Israel enn det er i Palestina. God vannforvaltning er essensielt for at det ikke skal bli en enda større humanitær krise. Men palestinske og israelske myndigheter får ikke de beste skussmålene når det gjelder samarbeidsvilje og forvaltning.

I dag er 90 prosent av Gazas vannressurser erklært for farlig for menneskelig forbruk. Om situasjonen forblir uforandret, vil dette vannet være helt ubrukelig av forurensning innen 2016. Under krigsperioder blir denne vannsituasjonen, og palestineres hverdag, totalt uholdbar. Det må komme i stand en rettferdig vannfordeling mellom Israel og Palestina for å unngå en humanitær krise og for å få til en fredsavtale.

Guro Gjørven og Kristin Lauvstad Tufte, styremedlemmer i Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS)
Anna Lund Bjørnsen, leder i Fellesutvalget for Palestina