Hvordan skal Kina slukke tørsten?

Elven nær Suide i Kina er alvorlig forurenset av søppel og kloakk. Foto: Adam Cohn

Martine Kopstad Floeng

Vi ser bilder av syklende kinesere med munnbind, og leser alarmerende overskrifter om Kinas miljøkrise: om helsefarlig smog og elendig luftkvalitet. Men den største utfordringen landet står overfor er den som vi hverken ser bilder av, eller som når våre avisforsider.

Kampen om vannet

Presset på vannressursene i Kina seiler opp som en av de største utfordringene landet står overfor. I et land som rommer 20 prosent av verdens befolkning, men bare 7 prosent av verdens vannressurser er det bokstavelig talt en kamp om ressursene. Itillegg er Kinas begrensede vannressurser alvorlig forurenset: ferske tall viser at mer enn 80 prosent av Kinas grunnvann er for forurenset til å kunne drikkes. Hvordan landet skal reversere denne utviklingen, og sikre rent drikkevann til deres milliard-befolkning regnes sådan som myndighetenes mest prekære utfordring.

Nyere forskning viser at vannforurensningen i de store byene i Kina stadig når rekordnivåer. 85 prosent av vannet i elvene i Shanghai er ubrukelig for menneskelig konsum. Sånn er det også i Beijing, hvor nærmere 40 prosent av vannressursene er så forurenset at de blir ansett som ubrukelig. I byen Tianjin, som ligger i det nordlige Kina, er tilstanden enda verre: mindre enn fem prosent av vannet skikket til å bli drukket. Med en befolkning på 15 millioner mennesker skaper dette hodepine for myndighetene.

Forurensende industri

Det er flere årsaker til Kinas vannmangel. Det skyldes både urbanisering, økende etterspørsel og overforbruk av grunnvann, og ekstrem forurensning. Siden 2006 har myndighetene foretatt grundige undersøkelser av vannkvaliteten i Kina, og til tross for økende bevissthet og innsats for å bekjempe utviklingen, har tingenes tilstand blitt stadig verre. Den forverrende vannkvaliteten skyldes særlig sviktende reguleringer av utslipp fra industri. Ubehandlet kloakk og spillvann fra industri, så vel som private husholdninger, renner gjerne rett ut i elver, vassdrag og innsjøer. Ubehandlet utslipp fra tekstilfabrikker og smelteverk er spesielt problematisk, da de gjerne inneholder skadelige tungmetaller.

Konsekvensene av vannmangelen og den kraftige forurensningen er mange. Ikke bare må mange millioner kinesere godta en vannkvalitet som faller langt under de internasjonale minstekravene til Verdens helseorganisasjon. Sykdom spres raskere, og konkurransen om vannressursene øker. De med størst kjøpekraft vinner. Men når grunnvannet tappes og ikke etterfylles, så synker også grunnen. Tørke forekommer hyppigere, og ørkenspredning skjer. Mangel på vann kan også,  på lengre sikt, begrense landets evne til å forsyne sin egen befolkning med mat. Det er derfor ikke mangel på grunner til å handle.