Nora Hougen, styreleder i Fivas

Ved inngangen av 2016 anerkjente FN tilgang på sanitærtjenester som en separat, universell rettighet. Dette ble gjort for å løfte viktigheten av et bredt fokus på dette feltet. Dette er i tråd med FNs bærekraftsmål nummer 6, som fastslår at alle skal ha tilgang på trygge og gode sanitærforhold innen 2030. For å nå målet må jenter og kvinners behov og kompetanse tas med i planleggingen og implementeringen av utbyggingen av sanitærtjenester. Slumoppgradering kan gi gode muligheter for å inkludere kvinner som viktige stakeholdere.

Flere og flere bor i slum

I dag bor mer enn halvparten av verdens befolkning i byer. Med globaliseringen har byene fått en kraftig vekst og en viktig rolle: både økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt. Tiltrekningskraften til byene er sterk, og push-kreftene fra rurale strøk er gjerne flere. Manglende jobbutsikter, små muligheter for sosioøkonomisk mobilitet og et redusert sosialt nettverk er noen av faktorene som gjør at folk velger å flytte. Samtidig som byene vokser, vokser også slumområdene. Boligutbyggingen har ikke klart å holde takt med den globale urbaniseringen, og i stedet opprettes midlertidige bosettinger i utkanten eller i sentrum av byene i det globale sør. De midlertidige boligene kan bli permanente når innflytterne ikke lykkes i boligkarrieren – eller etablerer sterke sosiale bånd og derfor velger å bli boende. Antallet mennesker som bor i slum antas å dobles i perioden 1990 til 2020.[1] Hvis verdenssamfunnet skal sikre tilgang på gode sanitærforhold til alle, må man forstå mulighetene og utfordringene knyttet til sanitærforhold i slumbebyggelse.

En kompleks institusjon

Det er store variasjoner fra sted til sted, avhengig av stedets historie, kultur, hvor innflytterne kommer fra, den sosioøkonomiske statusen til beboerne, politiske forhold og lovverk. Slummen kan variere med tanke på størrelse, fysisk og sosial infrastruktur og grad av midlertidighet. Mens noen slummer fungerer som små samfunn – eller mindre byer – er andre forsteder for de som arbeider i uformell sektor eller jobbene med lavest status inne i byen. Noen bor i slummen hele livet, andre midlertidig til de har råd til en mer permanent bolig. Noen hjem står lenge, mens andre står i stadig fare for å bli offer for et nytt byfornyelsesprosjekt der de fattige må gjøre rom for turister og finanseliten. Slumbeboere er ofte en utsatt gruppe for politikere og overklassens interesser, og svakt beskyttet av lokalt og nasjonalt lovverk. I noen tilfeller er menneskerettighetene de eneste beskyttende rammene for slumbeboerne, og det er ikke alltid nok.

Sanitærforhold i slummen

Det som ofte definerer noe som en slum er stabiliteten på bosituasjonen, om man har nok plass og tilgang på vann- og sanitærtjenester.[2] Manglende tilgang på gode sanitærforhold er altså per definisjon en stor utfordring i slumområder. På global basis mangler 2,3 milliarder mennesker tilgang på gode nok sanitærforhold. Dårlige sanitærforhold øker faren for smittespredning, diaré og livstruende sykdommer, og påfører samfunnet store kostnader. For å nå bærekraftmål 6 om å sikre tilgang og bærekraftig forvaltning av vann og sanitær for alle innen 2030 må man altså ta høyde for at en stadig større andel av verdens befolkning bor i byer, og mange bosetter seg i slummen.

Faktisk estimerer verdens helseorganisasjon (WHO) at omtrent 863 millioner mennesker bor i slumområder.[3] Om alle disse faller under statistikken på mennesker som mangler tilgang på gode nok sanitærforhold, (betyr det at omlag en tredel av de som mangler dette, lever i slumområder), vil det bety at en tredel av de 2,3 milliardene som mangler dette bor i et slumområde. En slik konsentrasjon av målgruppen kan således være en fordel når man skal arbeide opp mot et mål å sikre alle mennesker gode sanitærforhold innen de neste 13 åra.

Medvirkning ved slumoppgradering

22.november holdt Fivas seminar om konsekvenser av og løsninger på sanitærkrisa.[4] Det ble blant annet diskutert viktigheten av å tilpasse sanitærtjenestene til lokal kontekst. Åshild Skare i Kirkens Nødhjelp kunne fortelle at da de skulle bistå med doer etter jordskjelvet i Nepal, var det et bredt spekter av hensyn man måtte ta. Man kunne ikke bare sette opp fellestoaletter, da de berørte i kriseleiren ikke ønsket å dele toalett med fremmede. Isteden fant man en løsning basert på familiekollektiver, hvor man kun deler toalett med familie og kjente. Som med så mye annet, finnes det også kulturelle ulikheter ved menneskers toalettvaner. En annen utfordring var at toalettene som allerede sto ferdigstilte på et lager i Dubai var plutselig ubrukelige. Disse toalettene var ikke tilpasset befolkningen i Nepal, men ønsker og behov til befolkningen i afrikanske land.  Dette er tydelige eksempler på at tiltak må tilpasses konteksten der de skal fungere. Menneskene må rådføres om hva de har behov for og hvordan de ønsker å ha det, og man må finne løsninger sammen. Gode tiltak fordrer en god forankringsprosess som involverer de berørte partene.

Ifølge Jordhus-Lier og de Wet, har oppgradering av uformelle bosettinger blitt en satsing i nasjonale og globale politiske tiltak fordi ordinær boligutbygging har vist seg mangelfull når det kommer til å dekke behovet til den voksende urbane befolkningen[5]. De viser til at myndighetene som styrer byutviklingen ved svært forskjellige slumområder i Rio de Janeiro, Delhi og Cape Town har til felles at de satser på oppgradering av eksisterende boområder med medvirkning som en viktig faktor, heller enn å forflytte innbyggerne til nye boligfelt. Den gode intensjonen stopper likevel ofte i det de gode intensjonene skal implementeres. Det blir for tidkrevende, for dyrt og for strevsomt. Det er ikke alltid lett å vite hvem man skal inkludere i prosessen – hvem som faktisk representerer befolkningen. Noen ganger bidrar tiltaket i seg selv til å skape lokale eliter og sosiale forskjeller i slummen. Noen blir gitt makt mens andre blir holdt utenfor.

Kvinner som viktige stakeholdere i slumoppgradering

Manglende tilgang på et trygt, privat og renslig sted å gå på do har av naturlige årsaker større konsekvenser for jenter enn gutter. For mange jenter betyr det at de velger å slutte å gå på skolen det året de får mensen. Å måtte gå på do ute øker også sårbarheten for trakassering, overgrep og voldtekt. Samtidig har jenter og kvinner andre sanitærbehov enn menn. Fordi kvinner ofte spiller en viktigere forsørgerrolle og gjør mer i hjemmet enn mennene, sitter de også på viktig kunnskap om hva som må til for å få til gode løsninger som fungerer for husholdningen og i nærmiljøet. Jenter og kvinner må dermed spille en aktiv rolle i planleggingen og implementeringen av sanitærtilbudet for at tjenestene skal tilfredsstille deres ønsker og behov. Det er tvilsomt at vi kan nå bærekraftsmål 6 om gode vann- og sanitærtjenester for alle innen 2030 uten at slumoppgradering, og derunder forbedring av sanitærfasilitetene, inkluderer kvinner som viktige stakeholdere i alle ledd av prosessen. Samtidig vil man, dersom prosessene blir inkluderende, øke muligheten for løsninger som er godt forankret og tilpasset både stedet og brukergruppen.

Les mer om konsekvensene av manglende sanitærtjenester her. 

 

Kildehenvisning

[1] Sutherland, C., E. Braathen, et al. (2011). Analysing policies and politics to address urban inequality: CSO networks and campaigns on sub-standard settlements in metropolitan areas. Chance2sustain Literature Review March 2011. Bonnm EADI: 1-8

[2] Ibid.

[3] http://www.who.int/gho/urban_health/en/

[4] Arrangement: https://www.facebook.com/events/952264064885188/

[5]http://www.chance2sustain.eu/fileadmin/Website/Dokumente/Dokumente/Publications/D3.57_Policy_Brief_.pdf