Den glemte vannkrigen

FacebookTwitter
Innbyggerne i Jemens hovedstad, Sana’a, lider av vannmangel. Foto: Verdensbanken

Martine Kopstad Floeng

Jemen er trolig mest kjent for sin «glemte borgerkrig», som aldri når forsiden eller avisoverskriftene. Kanskje som et resultat av Syria-konflikten, men også på grunn av urolighetens varighet. For helt siden slutten av første verdenskrig har landet vært preget av politisk uro og væpnet konflikt. Omfanget av konflikten, og de sivile lidelsene tilsier derimot at dette burde vært gjentakende førsteside-stoff og øverst på den internasjonale agenda. For siden borgerkrigen blusset opp under den arabiske våren i 2011, har menneskerettighetsbrudd blitt begått på daglig basis.

Vannkrig

Jemen er potensielt enda mindre kjent for å være en av de tørreste områdene i verden, hvor vannmangelen blir stadig mer prekær og hvor flere mangler tilgang til rent vann enn noe annet sted i verden. Nyere forskning frykter at Jemen vil bli det første moderne landet som opplever at deres vannressurser forsvinner. Verdensbanken anslår at hovedstaden Sana’a kan gå tom for vann allerede i 2019. I tillegg til få regndager, finnes det en rekke bakenforliggende årsaker til Jemens vannmangel: vannintensivt jordbruk gjennom storproduksjon av Quat, foreldet infrastruktur og uregulert tapping av grunnvannet er alle faktorer som har hatt en negativ påvirkning på vannressursene. De mellom 45.000 og 70.000 ulovlige brønnene som finnes i landet, har også bidratt til et uforholdsmessig stort press på landets vannressurser.

 

Jemens kvinner må gå langt for å samle vann. Foto: Verdensbanken

Om ikke vannmangel, klimaforandringer og ressursknapphet er årsaken til den pågående konflikten i Jemen, så er det utvilsomt en medvirkende og forverrende faktor. Den raske befolkningsveksten, som tilsvarer 4,2 prosent årlig, har lagt et stadig større press på de allerede begrensede vannressursene, og forsterket tilflytningen til byene. En rekke studier har trukket paralleller mellom konflikten i Jemen (og Syria) og de omfattende tørkeperiodene som har preget regionen siden begynnelsen av år 2000, som har resultert i en ekstensiv urbanisering som følge av for vanskelige arbeidsforhold i de rurale områdene. Den raske urbaniseringen har derfor bidratt til en eskalering av konflikten ved at stadig flere har flyttet til byene, hvor vanntilgangen er enda mer presset.

Humanitær katastrofe

Det humanitære krisen blir stadig mer utfordrende, og regnes i dag som den mest prekære i verden. Tall fra FN viser at 3 av 4 mangler tilgang til trygt drikkevann og anstendige toalettfasiliteter, og befolkningen er i akutt behov av nødhjelp. Dette kan oversettes til tall som forteller oss at mer enn 21 millioner mennesker trenger humanitær assistanse, og står i fare for å bli smittet av sykdommer som kolera og dysenteri-epidemier som følge av urent vann. Sykdommer som man gjerne forbinder med 1800-tallet.

Spalteplass

Krisens omfang og krigens herjinger bør vies større oppmerksomhet av det internasjonale samfunnet, gjennom økt bistand og spalteplass. I fjor mottok landet omlag 85 millioner kroner av det norske bistandbudsjettet etter regjeringen økte støtten med 25 millioner. En positiv utvikling, men beskjeden til sammenligning med Syria som ved utgangen  av 2015 hadde mottatt mer en 3,5 milliarder kroner i løpet av en 4-års periode.