Gro Valckmar Dyrnes

Korrupsjonsskandalen som nå kretser rundt Veidekkes nedlagte datterselskap Nor-Icil har dermed åpnet slusene for en strøm av korrupsjonsmistanker rundt det omstridte Bujagali-prosjektet og andre relaterte prosjekter. Og historien stopper ikke her.

I midten av september fant domstolen i Lesotho et multinasjonalt kraftselskap skyldig i korrupsjon. Dommen mot Acres International er viktig fordi Lesotho, på tross av at landet er svært fattig, har vært i stand til å handle der andre (Verdensbanken inkludert) kun har snakket. De har med andre ord selv vært i stand til å håndheve borgerrettigheter og beskytte demokratiet mot korrupsjon. Ifølge internasjonale utviklingsobservatører vil dommen i Lesotho sende skjelvinger gjennom multinasjonale selskaper som tidligere har greid å unnslippe straff for korrupsjon. Trolig stopper ikke historien her heller.

Flere internasjonale organisasjoner, deriblant FIVAS, mener korrupsjons-skandalene i Lesotho og Uganda viser at det fortsatt er mange problemer knyttet til Verdensbankens måte å forholde seg til korrupsjon på. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av Verdensbankens egen korrupsjons-policy og ikke minst bankens iverksetting og oppfølgingen av denne. Men det er ikke bare Verdensbanken som har et ansvar her, noe korrupsjonsanklagen mot Veidekke tydelig viser. Når norske næringsinteresser opererer i andre land blir det ekstra viktig å sørge for at man har gjennomsiktige regler og rutiner som forhindrer slik virksomhet i å bidra til korrupsjon og underminering av demokratiet i disse landene. Her har også norske myndigheter et betydelig ansvar gjennom utforming av regelverk, retningslinjer og reaksjoner rettet mot både offentlige, private og statseide aktører. Det må med andre ord gjøres ekstremt tydelig at innblanding i korrupsjon ikke lønner seg. La oss så ta en titt på en annen side av historien.

Da FIVAS besøkte Bujagali for et år siden, fant vi alvorlige problemer knyttet til kompensasjonen av de tvangsflyttede, utilstrekkelig utredning av de miljømessige konsekvensene, samt at kjøpsavtalen, der Uganda forplikter seg til å kjøpe elektrisitet de første 30 årene til en fastsatt sum (i dollar), er ufordelaktig for landet og kan føre til at Uganda i framtiden får et alvorlig gjeldsproblem som følge av utbyggingen. Alle disse problemene har i år blitt bekreftet både av Verdensbankens inspeksjons-panel og av uavhengige organisasjoner i vårt nettverk. Men selv etter at FIVAS og andre organisasjoner sin dokumentasjon av de kritikkverdige forholdene i Bujagali-saken ble understøttet av ‘selve’ Verdensbanken, var dette i seg selv ikke nok til å endre på betingelsene for utbyggingen. Først når det kommer mistanker om korrupsjon inn i saken – ja da begynner ting å skje.

Selvsagt er det uhyre viktig å motarbeide alle former for korrupsjon. Samtidig kan man bli opprørt over hvor mye lettere det er å nå fram med et budskap som omhandler svindel med penger, framfor et budskap som omhandler svindel med kulturelle, miljømessige og sosiale verdier. Sistnevnte er uten tvil minst like viktig for samfunnet. Faktum er at korrupsjon selger! Miljø, kultur og marginaliserte mennesker selger mindre.

Nå forsøker det samme prosjektet, Bujagali, å bli godkjent som “klimaprosjekt” under Kyoto-protokollens såkalte Grønne Utviklingsmekanisme (CDM). Dette vil kunne bidra til å redde et prosjekt som andre lånegivere etter hvert vegrer seg for å ta i. Går det virkelig an å være så frekk?, tenker mange av de som både kjenner til det kontroversielle i Bujagali og hva som egentlig er hensikten med CDM. FIVAS er i hvert fall ikke i tvil: Når slike prosjekter i det hele tatt vurderes for klimafinansiering, er det åpenbart at regelverket er for svakt. For at Norge skal være troverdige i klimapolitikken, må Stortinget sørge for at norske bedrifter ikke slipper unna med utslippskvoter fra ødeleggende vannkraftverk – enten de er korrupte eller ikke.