WCD+5 i Berlin

Anne Kjersti Narmo

Deborah Moore fra den opprinnelige kommisjonen stilte tre spørsmål. Er rapporten fremdeles relevant? Er rapporten gjennomførbar? Og vil rapporten endre noe? Moore svarte et klart ja på alle disse spørsmålene. WCD-standardene er fortsatt relevante fordi demninger og magasiner fremdeles eksisterer og stadig flere dammer blir bygget. Nå må vi spørre hvordan dette skal gjøres annerledes.

Moore brukte et gammelt kinesisk ordtak for å beskrive hva som har skjedd siden 2000; ”De som sier det ikke går skal ikke forstyrre de som allerede gjør det.” Mens Verdensbanken har etter at rapporten ble gitt ut satt seg på bakbeina, er det noen land som derimot bruker rapporten og anbefalingene aktivt og tester praksisene.

Uganda

Frank Muramuzi fra ugandiske National Association of Professional Environmentals (NAPE) fortalte om erfaringer i Uganda. Der ble rapporten ikke tatt godt i mot fra myndighetenes side. I stedet ble det pekt på at den ville sette på spill arbeidet som allerede var gjort. De to store demningene i Uganda har ikke klart å forsyne elektrisiteten som landet trenger. Og det planlegges nå ytterligere demninger på Nilen. Folk har i liten grad blitt involvert, og det er interessekonflikter mellom den berørte lokalbefolkningen og befolkningen i andre regioner.

NAPE prøver å påvirke regjeringen til å involvere folk mer. Selv hadde de ikke kapasitet til å spre WCD-anbefalingene til alle folk, men ved hjelp av IRN og FAO ble viktige interessenter involvert. I dag har regjeringen dialog med organisasjonene, dambyggere, akademikere, osv. På den måten kan man si at rapporten utgjør en forandring i Uganda. Nå ser landet dessuten på alternativer, noe som før ikke har skjedd sier Frank Muramuzi.

Filippinene

Joji Carino, et annet tidligere medlem av kommisjonen, sa at WCD-prosessen i Filippinene prøvde å bringe alle stemmer inn, ulikt andre ”multistakeholder” dialoger som prøver å kvitte seg med de ”ekstreme”. Ved implementeringen av rapportens anbefalinger startet alle med grunnleggende kunnskap og urfolks stemmer ble hørt, blant annet gjennom et eget departement for urfolk. Man har fått til en bred konsensus, inkludert aksept fra innbyggere som blir direkte berørt av utbygging. Til slutt stilte Carino spørsmål ved hva man gjorde overfor land som Laos der det ikke finnes noe sivilt samfunn.

Det verste som kan skje

Deborah Moore stilte spørsmålet på hva som er det verste som kan skje med fortsatt arbeide med standarder for damutbygginger. ”At vi feiler, men det har vi allerede gjort,” sa hun. ”At det koster, men allerede i dag bruker vi milliarder”, og WCD har satt søkelys på hvordan kostnader skal reduseres.

Et annet spørsmål som ble stilt var hvorfor ikke WCD-standardene brukes når det oppstår krise? En utfordring er å gjøre standardene mer kjent. Peter Bosshard fra IRN mente at vi kanskje nå trenger en ny uavhengig institusjon som tar på seg implementeringsarbeidet med standardene.