Jonas Ådnøy Holmqvist, FIVAS og Peter Bosshard, International Rivers.
Til tross for at hundrevis av milliarder dollar har blitt investert i vann- og energisektoren i fattige land, er fortsatt minst en milliard mennesker avskåret fra de grunnleggende tjenestene som er nødvendige for å leve et sunt og produktivt liv. Store infrastrukturprosjekter har kommet de bedrestilte til gode, men har ikke klart å hjelpe de fattigste.
Infrastruktur var politisk upopulært på 90-tallet, men har igjen blitt ett inn-begrep og satsingsområde for utvikling. Nye donorer og investorer fra Kina og andre land har medført drastisk økning i nivået av innvesteringer innenfor vann- og energisektoren. Verdensbanken har økt sin støtte til, og gir nå nær halvparten av sine lån, til infrastruktur.
Megaprosjekt i Kongo
Sist høst oppdaterte verdensbanken sin strategi for infrastrukturutvikling. Den foreslår å støtte store energiprosjekt som kan endre og modernisere store regioner. Banken har valgt damprosjektet Grand Inga i Den demokratiske republikken Kongo som et prakteksempel på prosjekter som kan gi stor utviklingseffekt. Dammen er beregnet å produsere dobbelt så mye strøm som verdens til nå største dam, Three Gorges i Kina. Hvis dette prosjektet til 80 milliarder dollar bygges, skal det angivelig generere elektrisitet for så mye som 500 millioner mennesker.
Banken hevder at store prosjekter som Grand Inga vil gjøre infrastrukturtjenester rimeligere og mer effektive. Verdensbanken har en hang til store prosjekter fordi utlånene er store, noe som gjør det mer effektivt å administrere. Store industriaktører støtter store prosjekter fordi disse fører til import av industriteknologi. Prestisjen ved store infrastrukturprosjekter og muligheten for bestikkelser er viktige årsaker til at politikere og byråkrater omfavner prosjektene. Alt dette på tross av en alarmerende track record.
Lav effekt og skitten historie
Internasjonal finans har brukt milliarder av dollar på prosjekter i dette området av Kongo-elven tidligere, men har lite gevinst å vise til. Kostnadene har gått i taket, mens effekten er lavere enn forventet. Dammene har muliggjort korrupsjon i stor skala, mens befolkningen som har blitt tvangsflyttet fortsatt må sloss for å få kompensasjon. Selv om damprosjekter har brukt nesten alle de offentlige midlene avsatt til kongos kraftsektor, er fortsatt 94 prosent av kongos innbyggere uten tilgang til elektrisitet. I stedet for å løse problemene, har de store prosjektene blitt en hemsko snarere enn en utviklingsdriver.
Fornybar er ofte billigst
Det er vanskelig å se at fokuset på store infrastrukturprosjekter vil gi noe særlig bedre resultater i fremtiden. Et flertall av den fattige befolkningen på landsbygda i Afrika og Sør-Asia bor nærmere lokale kilder til fornybar energi – småskala vind og vann, sol eller geotermisk energi – enn nasjonale strømnett. Kostnaden på fornybar energi har sunket så mye at det er blitt det billigste alternativet i mange utviklingsland. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at 70 prosent av rurale områder kan være bedre tjent med lokale prosjekter for fornybar energi enn sentraliserte strømnett.
Kun 20 % utlån til fornybar energi
Treghet og egeninteresse blant utlånere, offentlige byråkratier og politikere, er fortsatt et hinder for innovative og desentraliserte prosjekter. Bare 20 prosent av Verdensbankens utlån til energiprosjekter har gått til fornybar energi i perioden fra 2000 til 2008. Det fornyede fokuset på store ovenfra-og-ned prosjekt, vil ikke kunne lyse opp tilværelsen til fattigste.
Håp om endring
Dr. Kim er av mange ansett som en god lederkandidat blant annet på grunn av sin direkte erfaring med utviklingsarbeid. Vi håper den nye verdensbankpresidenten får banken til å endre kurs. Her kan Norge ta en offensiv rolle. Som donor til Verdensbanken bør Norge bruke sin kompetanse på vannkraft til å sørge for at banken har strategier som ikke skaper store ødeleggende prosjekter.
Vi trenger en massiv økning i støtten til fornybar energi og andre innovative desentraliserte løsninger. Det er nødvendig med direkte finansiering, offentlige garantiordninger, kapasitetsbygging og politisk endring. Støtte til løsninger som kommer nedenfra-og-opp vil gi bedre tilgang til elektrisitet for fattige familier, uten å skade klimaet eller overbelaste sentrale institusjoner i fattige land. Det vil bidra til lokale jobber og næringsliv, som er avgjørende for å få til en bredere sosio-økonomisk utvikling.