Kristin Lauvstad Tufte
Planene for å utvide elektrisitetstilgangen er dermed i gang. Oljen i Sør-Sudan er en velkjent ressurs, men en kanskje enda mer betydelig ressurs er vann fra elven Nilen. Denne kan også brukes som en effektiv energikilde. Både norske og kinesiske aktører er involvert i ulike prosjekter i Sør-Sudan. I følge Bistandsaktuelt blir landet et viktig satsingsområde for norsk næringsutvikling i tiden som kommer, og vannkraft er en del av dette bildet. Det er ikke å legge skjul på at det nye landet har et sterkt behov for elektrisitet, men spørsmålet blir da hvordan denne elektrisiteten blir skaffet, og hvordan den blir distribuert. Eksempler fra andre land viser at det ofte er en sammenheng mellom interessen for å bygge «mye og stort», for å slik vise frem sin selvstendighet til det internasjonale samfunnet. Det skjedde med Aswan dammen i Egypt, da den tidligere presidenten Nasser kom til makten etter et revolusjonært kupp.
MW = utvikling?
Den sør-sudanesiske regjeringen vil bygge opp landet etter tiår med blodig borgerkrig. Det er et land med et enormt behov for utvidet infrastruktur. Samtidig som det har skjedd en betydelig vekst siden fredsavtalen ble inngått i 2005. Men elektrisitet er mangelvare, og dette vil regjerningen gjøre noe med. Norfund er interessert i å bygge et vannkraftanlegg i Fula Falls, Nimule, nær grensen til Uganda. Dette er et lite prosjekt som vil gi ca. 40 MW. Et annet vannkraftprosjekt blir styrt av kinesiske investorer, i Bedden falls, som vil gi ca. 500 Mw. Så langt all vel; MW = elektrisitet, og elektrisitet =utvikling. Det er i alle fall tonen fra de sør-sudanesiske myndighetene. Med selv om elektrisitet er manko, er det ikke sikkert det er det folket skriker høyest om. I dette rommet hvor statsbygging er den fremste oppgaven, kan det lønne seg å stille spørsmålet om disse prosjektene leder til utvikling, og i så fall hva slags utvikling det er snakk om. Utvikling kan bety både en utvidet elektrisitetstilgang, men og økt likestilling og nedgang i barnedødelighet. En økende tilgang til elektrisitet kan øke livskvaliteten, men det er ingen automatikk i at elektrisitetsutbygging gir tilgang. Den manglende veikonstruksjonen gjør det vanskelig å sette opp kraftlinjer, og dermed distribuere kraften fra dammene. Elektrisitetsutbygging må også ta hensyn til potensielle miljø- og sosiale konsekvenser. Hvis de negative ringvirkningene er store, minsker det utviklingspotensialet for landet.
Muligheter for ansvarlige investorer
Den nye staten er fristende for mange utenlandske investorer, også norske. Investeringer i et så nylig etablert land innebærer mange risikofaktorer. I tillegg kommer etiske hensyn, for å skape bærekraftige investeringer. Noe av hensikten med utvidet elektrisitetstilgangen er å gjøre Sør-Sudan mer interessant for investorer. Men i tillegg til dette må utenlandske investorer sette seg inn det lokale lovverket og lokale skikker. Problemet er at lovverket i Sør-Sudan er manglende, eller baserer seg på gamle lover fra tiden da landet var under Sudan. Dette gjør Sør-Sudan til et lett bytte i forhold til såkalt vannran og landran, hvor den lokale befolkningen sitter igjen med mindre ressurser enn de hadde før. En utfordring til utenlandske investorer blir da å skape gunstige avtaler, som både gir lønnsomme investeringer og skaper reel utvikling for befolkningen. De investeringene som skjer nå, vil ha ringvirkninger på fremtidens investeringsklima. Sammen med regjeringen har investorene nå mulighet til å legge til rette for en bærekraftig vekst av investeringer i Sør-Sudan, som kan utvide elektrisitetstilgangen og samtidig unngå fellen som en hvit elefant.
Kristin Lauvstad Tufte har en master i internasjonale miljøstudier fra Universitetet for miljø- og biovitenskap. Denne artikkelen er basert på masteroppgaven; «The energy leads to development narrative – Norwegian hydropower projects in South Sudan.