Jostein Berger Meisdalen

Egypts betydning ble ikke mindre når Suez-kanalen ble bygget. For Storbritannia ble det maktpåliggende å sikre at Egypt forble stabilt. Suez-kanalen var veien til India. Terje Tvedt har i sin bok ”The River Nile in the Age of the British” vist hvordan hele den britiske politikken i den nordlige delen av Øst-Afrika gikk ut på å få kontroll over Nilen for på den måten å kontrollere Egypt. Den gangen handlet det mest om å skape fremgang i Egypt gjennom å sikre vanntilførselen.

Med datidens teknologi var det ikke mulig å temme de store årlige flommene eller å bygge magasiner som kunne holde på flomvannet gjennom tørketiden. Prioriteten ble den hvite Nilen som sørger for vann i Egypt i den tørre årstiden. Store prosjekter ble utført i Sudan for å hindre at for mye vann forsvant og fordampet i sumpområdene i Sudan. Samtidig ble en avtale, kalt ”The Nile Treaty”, inngått mellom Egypt og britene på vegne av deres kolonier oppstrøms. Etiopia var ikke så viktig i denne perioden fordi vannet i Abbay (Den blå Nilen) stort sett kommer i store flommer som er vanskelige å temme. Avtalen gikk i korthet ut på at det ikke var lov å gjennomføre noen tiltak på Nilen som kunne minske vannstrømmen til Egypt.

Senere har Sudan forhandlet fram en avtale der de gis rett til å utnytte noe av dette vannet. Denne politikken ble ført uten at befolkningen i sumpområdene fikk nyte godt av prosjektene eller at befolkningen i oppstrømsnasjonene fikk noen innflytelse over forvaltningen av sine vannressurser. Alt dette for å holde Egypt stabilt og dermed sikre Suezkanalen. I våre dager har de tidligere koloniene med jevne mellomrom truet med å trekke seg fra avtalen. De hevder, kanskje med rette, at de ikke er bundet av avtaler inngått av kolonimakten. Egypt har truet med å bruke makt og ingen har ennå turt å se om landet er villig til å gjennomføre truslene. Etter hvert som teknologien har gjort det mulig å magasinere opp de store vannmengdene i Den blå Nilen har betydningen av Den hvite Nilen blitt mindre og landene der har blitt stilt noe friere.

I våre dager forteller Den norske ambassaden at damprosjektene på Abbay er en del av den regionale stabilitetsbyggingen. Man vil skape et klima der nasjonene blir gjensidig avhengige av hverandre. Egypt er fremdeles en viktig stat med et lite demokratisk, men samarbeidsvillig regime og en sterkt voksende befolkning. I dagens Midtøsten er Egypt derfor minst like viktig som når båtene til India passerte med tropper og varer. Egypt subsidierer både strøm og matvarer for å holde den store befolkningen rolig. Strømmen blir produsert i olje- og gassfyrte kraftverk, og maten blir importert langveis fra. Med dagens oljepriser blir subsidieringen av strøm og mat stadig dyrere og regimet i Kairo er på leting etter billigere muligheter. Ifølge Verdensbanken er atomkraft et av temaene det jobbes med. Atomkraft er som vi har sett det siste året et meget brennbart tema i regionen, og det er naturlig at vestlige makter ser seg om etter alternative energikilder som kan tilbys landet.

Store vannkraftverk ses på som middelet som kan oppnå flere av disse målene. Egypterne vil fortsatt kunne bruke billig strøm og det er ikke nødvendig å bygge atomkraftverk. Men med prosjekter som Karadobi i Etiopia kan man også sette i gang store landbruksprosjekter basert på irrigasjon som igjen kan skaffe Egypt billigere landbruksprodukter. Dermed blir befolkningen i landene oppstrøms igjen brikker i et større spill. Er dette egentlig en stabiliseringspolitikk, eller er det en oppskrift på fremtidige konflikter? Støtten til damprosjekter og til The Nile Basin Initative synes å være styrt av et ønske om å hjelpe Egypt snarere enn å hjelpe landene oppstrøms. Bistand og lån brukes i denne politikken og gjør at landene har små muligheter til å gjøre egne beslutninger.

Det har lenge blitt sagt at den neste store krigen kommer til å handle om vann. Så langt har dette ikke skjedd og noen trekker stadig fram eventyret om gutten som ropte ulv ulv. Men det disse stadig glemmer, er at i eventyret kom ulven til slutt.