Kjersti Finholt

Det kalles ikke bistand eller utviklingshjelp, det kalles eksportkreditter. Det går ikke over bistandsbudsjettet, og må ikke følge vanlige regler for norskstøttet utviklingshjelp. Det trengs ingen utviklingspolitisk vurdering før prosjektet godkjennes. Likevel kan denne kontroversielle utbygginga i Uganda få 70 millioner dollar i støtte fra den norske stat.

Eksportkreditter gjør susen

Norske Veidekke er blant de store entreprenørene i Bujagali Hydropower Project. De skal konstruere og bygge den over 30 meter høye demningen, som vil legge under vann 80 hektar fruktbart land ved Nilens utløp fra Victoriasjøen. For utbyggerne skal våge å investere i en risikofylt stat som Uganda og Veidekke få kontrakten sin, trengs det garantier, i tilfelle det skulle gå galt. Garantiinstituttet for Eksportkreditter (GIEK) ligger under Nærings- og handelsdepartementet og har som oppgave å “fremme norsk eksport av varer og tjenester og norske investeringer i utlandet”. De bidrar med finansiering for at slike prosjekter kan gjennomføres. For prosjekter i utviklingsland måtte GIEK tidligere innhente vurdering fra Norad, om hvorvidt prosjektet som hadde søkt om eksportstøtte, var utviklingsfremmende. Fra første januar 2001 gjelder ikke denne regelen lenger.

Håndplukket bifall

I sommer var jeg på studiereise for FIVAS (Foreningen for internasjonale vann- og skogstudier) til Uganda for å se nærmere på det planlagte Bujagali Hydropower project. Før avreise snakket vi med Veidekke, leste nøye prosjektets hjemmesider, og tenkte: Dette ser jo flott ut. En lang og omfattende miljøkonsekvensanalyse med omfattende beskrivelser av hvordan lokalbefolkningen skal kompenseres. Så bra. Et prosjekt som tar lokalbefolkningen på alvor!

Jeg ble skuffet. Riktignok visste jeg at dette var et kontroversielt prosjekt, men det er ikke motstand fra lokalbefolkningen som er årsaken til de mange protestene fra inn- og utland. Lokalbefolkningen har nemlig ikke kommet til orde. I hvert fall ikke med sin misnøye. 12. juni i år arrangerte Verdensbanken et folkemøte i Jinja, ikke langt fra utbyggingsområdet, der lokalbefolkningen skulle få si sin mening. Da vi besøkte de berørte landsbyene en uke etter møtet, hadde svært få hørt om det, og langt færre vært der. En landsbyleder fortalte at Verdensbanken ikke ville ha for mange på møtet, men i stedet for å gi landsbyen mulighet til å sende sine representanter, ble noen rett og slett plukket ut av det amerikanske utbyggerselskapet (AES) og transportert til Jinja. Landsbybeboerne har ikke fått noe tilbakemelding om hva som skjedde på møtet, men flere fortalte at de som var plukket ut for å delta på møtet var de som hadde fått god erstatning og var fornøyde.

Gull og grønne skoger

De vi intervjuet (mer enn 60 personer), fortalte en annen historie. De var ikke fornøyde. Ikke nå lenger. Da de amerikanske utbyggerne (som Veidekke samarbeider med) først kom til Bujagali, lovte de gull og grønne skoger. Eller i hvert fall elektrisitet, nye hus, nytt land, innlagt vann, bedre skole, og rikelig med kompensasjon for tapte avlinger. Menneskene langs det berørte området lever av fisken i elva og det de dyrker på jordstykkene sine; mat de ikke trenger penger for å få tak i. De har nok mat, men ikke særlig mye penger. De fleste bor i jordhytter, og mange har ikke råd til skolemateriell og klær til barna. Ikke rart de er positive til et prosjekt som på en så grunnleggende måte kan forbedre livene deres. Ikke rart de ble med bussene som kjørte dem inn til det første høringsmøtet for noen år siden. Mange busslaster med landsbybeboere som var positive til prosjektet ble vist fram og brukt som argument for at prosjektet skulle settes i gang.

Forandring fryder, eller?

Etter hvert har ting forandret seg; å installere elektrisitet blir ikke gratis likevel, innlagt vann ble for dyrt, og bare de som selger fisken på et marked skal få kompensasjon for tapt fiske. Det er ikke nok land til alle, og mange føler seg tvunget til å motta pengekompensasjon i stedet for nytt land. Men da har man ingen steder å så.

Det som har vakt størst misnøye er likevel kompensasjonen for tapte avlinger. Først ble den taksert en gang, men det viste seg at dette førte til for høye kompensasjonsutbetalinger, så man foretok like godt en taksering til. Alle grønnsaker og trær ble nøye talt og skrevet ned. Og landsbybefolkningen regnet ut hvor mye de kom til å få utbetalt på grunnlag av dette. Men de måtte vente lenge på pengene. Ventetiden ble særlig lang fordi de hadde blitt bedt om å slutte å dyrke jorda. Folk begynte å få dårlig råd, de måtte jo bruke pengene sine til å kjøpe mat som de vanligvis dyrket. Da vi besøkte området var utbetalingene såvidt begynt, men de var lavere enn forventet. Mye lavere. Kriteriene for kompensasjonsutbetalingene hadde nemlig endret seg siden takseringen. Blant annet skulle ikke unge planter kompenseres. Denne endringen førte til at den beregnede kompensasjonen for noen var blitt mer enn halvert.

En ulykke kommer sjelden alene

Kritikken utenfra mot prosjektet er mangesidig: Korrupsjon, u-landsgjeld og biologisk mangfold er viktige stikkord. Fiskerier er nesten ikke omtalt i konskekvensutredninga, og man vet ikke hvilken virkning utbyggingen vil ha på artsmangfoldet i elva. “Alle” vet at det ligger korrupsjon bak valget av Bujagali framfor andre alternativer. Dessuten er det seriøse grunner til å trekke i tvil om Uganda klarer å selge videre den kraften de har forpliktet seg til å kjøpe av kraftverket. Det kan bety enda større gjeldsbyrde på landet, som allerede er omfattet av Verdensbankens HIPC-initiativ (Highly Indebted Poor Countries).

Den høyre hånden vet ikke hva den venstre gjør

Støtte til Veidekke og bygging av Bujagali Hydropower Project er eksportpolitikk – eksport av norsk vannkraftteknologi til Uganda. Men Bujagali er også utviklingspolitikk. Norsk utviklingspolitikk er ikke bare Norad-støttede prosjekter, men også virkningene av all annen norsk utenrikspolitikk. Eller er det en urimelig slutning? På den ene side jobber man mot korrupsjon og for demokrati og gjeldsslette, på den annen side er man i ferd med å gi norsk statsstøtte til et korrupsjonsbefengt tiltak, som overkjører lokalbefolkningen og som kan bidra til å ytterligere øke Ugandas utenlandsgjeld. Sa noen noe om en helhetlig norsk utenrikspolitikk?