Tonje Folkestad

I mange tørre områder oppleves i dag stadig større problemer med å skaffe vann til en tørst befolkning. De siste tiåras lange kanaler, høye demninger og dype brønner har forverret snarere enn løst problemet. Overutnyttede grunnvanns-reservoarer er vanskelige å fylle opp igjen, og avskoging, erosjon, store flommer og ekstrem tørke går hånd i hånd. I tillegg har vannet fra dyre demninger og kanaler ofte kommet på bekostning av de fattige. På den ene siden har de måttet ofre sine hus og ressurser til fordel for vann-reservoarer og kanaler, og på den andre siden har de ikke hatt råd til å betale for det vannet som er blitt gjort tilgjengelig. Mange steder har dårlig vannforvaltning bidratt til å øke de sosiale forskjellene.

Derfor er det kanskje ikke så rart at det er i noen av de tørreste og fattigste områdene i verden at folk nå har begynt å ta tilbake kontrollen over den eneste vannressursen de har fri tilgang på – regnvannet.

Enkelt prinsipp

Prinsippet er så “primitivt” at det er blitt oversett i dagens teknologiserte samfunn: Ved å samle opp eller bremse regnvannet før det renner bort, klarer en å utnytte en verdifull ressurs uten å måtte investere i dyre demninger, kanaler og rørledninger. Også mange hytteeiere og noen huseiere i Norge driver med det: I sin enkleste form er water harvesting, “høsting” av vann, å samle regnvann fra tak eller andre tette overflater, opp i en tank eller cisterne. Men høsting av vann omfatter også andre tiltak, for eksempel å utforme åkeren på en måte som gir plantene maksimal nytte av vannet, å holde vannet tilbake lokalt bak små demninger, eller bremse det lenge nok til at det får sige ned i grunnvannet og på den måten fylle tørre brønner.

I fuktige klima er oppsamlet regnvann et godt alternativ til forurensede vannkilder, og i tørrere områder er det en god måte å ta vare på knappe vannressurser i stedet for å la det renne bort. Behandlet på rett måte kan dette helt eller delvis sikre rent vann til mange av de 1,2 milliarder menneskene som i dag mangler tilgang på en god vannforsyning.

Gode erfaringer

Det kanskje mest kjente eksempelet på at en gjennom vannhøsting har lykkes med å skape en bærekraftig vannforvaltning, finner vi i delstaten Rajasthan i India. Siden 1986 har organisasjonen Tarun Bharat Sangh (TBS) jobbet der for å vekke til live gamle tradisjoner for å ta vare på regnvannet. I løpet av disse årene har de hjulpet over 1000 landsbyer i Alwar-distriktet med å restaurere gamle innretninger, eller bygge nye.

Rajasthan er et tørt område som er helt avhengig av det årlige monsun-regnet, men nedbøren kan variere sterkt fra år til år. Som en følge av at store brønner har pumpet opp altfor mye vann i årevis, har grunnvannsnivået mange steder sunket med flere titalls meter. Tørken har rammet jordbruket hardt, og har vært en av årsakene til fraflytting fra landsbygda.

I de områdene der TBS arbeider, er utviklingen i ferd med å snu. Mot slutten av 2002 hadde TBS bidratt til nesten 10 000 enkelttiltak, både johads, små buede voller av jord og stein, check dams, små demninger av betong og grus, og underjordiske tanker for lagring av vann. Bak vollene får vannet tid til å sige ned i grunnen, og tomme brønner blir dermed fylt opp igjen. Fordelen med å bruke grunnvannet som lagringsplass, er at vannet blir godt beskyttet mot forurensning. Fuktigheten i grunnen er også gunstig for vegetasjonen, og i tillegg har elver som tidligere var helt tørrlagte mange måneder i året, nå vannføring også i hele eller deler av tørkeperioden.

For land og by

De fattige landsbybeboerne som får nytte av dette vannet, står ikke først i køen for de store statlige vannprogrammene i India. Med felles arbeidsinnsats og for en stor del egne økonomiske bidrag har de i stedet bokstavelig talt tatt spaden i egne hender for å skaffe vann til eget forbruk, og ikke minst til dyra og avlingene sine. Tiltakene er små hver for seg, men til sammen er de positive ringvirkningene enorme, både for lokalsamfunnet og økosystemet. Bare i området der TBS jobber, nyter nå 700 000 mennesker godt av vannhøsting. Folk kan igjen stole på at de får en avling og en inntekt å leve av, og de kan bli boende i landsbyen sin.

Det er ikke bare på landsbygda at regnvannet kan komme til nytte. Dagens storbyer pumper inn enorme mengder vann hver dag, noe som legger et stort press på vannkildene rundt byen, enten de er over eller under bakken. Men vannet må også ha et sted å renne bort. Byer er i stor grad dekket med asfalt, hus og andre tette overflater, og regnvannet har som regel ingen plass å ta veien uten gjennom avløpssystemet. Rørledninger som er store nok til å ta unna både regn og avløpsvann er dyre, og i mange byer skal det ikke store regnskyllet til før flommen er et faktum, med de helsemessige farene og materielle skadene dette fører med seg. Kan en samle opp og utnytte noe av det vannet som likevel regner ned på byen, har en slått to fluer i en smekk: En har redusert både behovet for vannforsyning utenfra, og faren for flom. I storbyer som Singapore og Tokyo blir dette gjort allerede.