Vann- og sanitærveien til Rio+20

FacebookTwitter

Jonas Ådnøy Holmqvist og Jørgen Eiken Magdahl

– Vi ønsker ikke et tilbakeslag i forhold til oppnåelsen av vann- og sanitær som en menneskerettighet i FN i 2010. Det fortalte Harald Neple, som leder forhandlingene om avtaleteksten på vegne av Norge i New York. 20 år etter den første konferansen og avtalen om bærekraftig utvikling skal verdenssamfunnet tilbake til Rio De Janeiro. Neple kunne opplyse at Norge presser på for at formuleringen om retten til vann blir inkludert i avtalen, men at ett land motarbeider dette. Det er Canada, som også forhindret en slik tekst i ministererklæringen til Verdens vannforum i Mars. Andrew Preston, som har fulgt forhandlingene i New York på vegne av ForUM, tror imidlertid det er lite sannsynlig at Canada vil kunne lykkes – dersom det er eneste land som går imot.

Synne Movik, post-doktor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, innledet om temaet vann og sanitær. Hun understreket at det ikke er tilstrekkelig at Norge anerkjenner retten til vann, men at dette må følges opp av mer finansiell bistand til vann og sanitærtjenester i utviklingsland.

Innspill til Norges forhandlingsposisjon

Seminaret ble inndelt i tre ulike tematiske grupper (på henholdsvis vann og sanitær, mat, og energi), som skulle utarbeide innspill til den norske forhandlingsdelegasjonen fra norske organisasjoner; Politisk rådgiver for Utviklingsministeren, Unni Berge, var tilstede for å ta i mot kravene fra sivilsamfunnet sammen med Harald Neple. For underkapittelet vann og sanitær spilte gruppen inn et forslag om å kontekstualisere forhandlingstekstens anerkjennelse av retten til vann og sanitær med kriteriene i FNs menneskerettighetsresolusjon om retten til vann og sanitær. Blant annet gjelder dette tilgang, kvalitet, og at vann- og sanitærtjenester skal leveres til en pris folk har mulighet til å betale (affordability). På det siste punktet foreslo gruppen dessuten å presisere at husholdninger i utviklingsland ikke bør trenge å bruke mer enn 3 % av sin disponible inntekt på vanntjenester. Det refererer til UNDPs ”Human development”-rapport fra 2006, som anser at dette er grensen for hva fattige har råd til å betale. For høye priser på vann- og sanitærtjenester går utover evnen til å betale for andre viktige behov som helsetjenester, mat og skolegang.

Fra panelet ble Norge kritisert for sine subsidier til oljesektoren av Samantha Smith fra WWF. Norge gir skattereduksjoner for nyinvesteringer i oljesektoren, Smith omtalte dette som subsidiering. Arbeidsgruppen på energi fremmet blant annet krav om å fjerne sosialt ødeleggende og miljøskadelige subsidier innen 2020, og fase inn subsidier for fornybar energi, samt å sørge for målrettet innsats for de fattigste. Gruppen krevde også at best practice og internasjonale standarder må gjøres gjeldende for alle energiinvesteringer.

Vann- og sanitær i forhandlingene

Økt finansiering av vann- og sanitær er et fokus i forhandlingene og må til for å oppnå universell tilgang. Både den internasjonale finanssektoren og skattesystemer i mellominntektsland bør derfor reformeres, slik at det blir mulig å tilføre ekstra finansiering gjennom Tobinskatt, så vel som skatter og avgifter for industri som forurenser vann. Norge har tatt til orde for en presisering av at privat finans spiller en rolle i å sikre økt vanntilgang. FIVAS skeptisk til en slik formulering da vannselskaper i utviklingsland har en brokete historie, mange av disse har også trappet ned sitt engasjement her til fordel for industrialiserte land. Intensjonen om å tiltrekke seg mer kapital er forståelig, men en ukvalifisert åpning for privat inntreden i levering av livsnødvendige offentlige tjenester har vist seg å være uheldig.

Forhandlingsteksten til Rio-toppmøtet er anklaget for å være lite konkret. I forhold til vann er imidlertid IWRM-regimet trukket frem, et rammeverk for vannforvaltning som ble vedtatt på tiårskonferansen i 2002 i Johannesburg. IWRM står for Integrated Water Resource Managment. Programmet forvaltes av UNWater og UNEP. Vurderingen av arbeidet med IWRM skal presenteres i en rapport på Rio-toppmøtet, men rapportforfatterne har allerede avslørt at de på bakgrunn av sine data ikke finner en kausal sammenheng mellom IWRM og bedre vannforvaltning. De mener likevel å kunne si at land som implementerer IWRM får bedre vannforvaltning, men da på bakgrunn av andre faktorer. Vann- og sanitærgruppa på ForUMs seminar spilte inn at de støtter prinsippene som ligger til grunn for IRWM men at de institusjonelle kravene er alt for omfattende, og ikke kan forventes å møtes av lav og mellominntektsland. Det er heller ingen europeiske land som møter disse kravene. Det institusjonelle oppsettet i rammeverket tar også i for liten grad hensyn til tradisjonelle vannforvaltningspraksiser. Det er derfor nødvendig at implementering av IRWM tilpasses det enkelte lands kapasitet og prioriteringer, og annerkjenner allerede eksisterende vannrettigheter.

Ekstra forhandlingsrunder og norsk fokus

Neple kan fortelle at det er lagt inn en ekstra runde med forhandlinger om avtaleteksten i begynnelsen av juni, for forhåpentlig å komme i mål i løpet av den siste hektiske forhandlingsrunden som vil foregå i dagene før den formelle konferansen midt i juni. Så langt er det veldig mange forbehold, eller såkalte parenteser – tekst det er uenighet om. Representanter fra UD legger vekt på at konferansen er en viktig arena uavhengig av noe faktisk forhandlingsresultat. Norge vil bruke anledningen til å promotere Energi+, og helt sikkert også Norge som en ”ren energi”-nasjon. Mange norske ministre er annonsert til Rio, så her vil trolig flere norske projsekter bli profilert.