Elise Christensen

17. august møtte representanter for det sivile samfunn i Nord og Sør representanter fra de bolivianske og norske regjeringene i Bolivias vannministerium i La Paz. Formålet var å fremme den internasjonale kampen for retten til vann og for å få en forpliktelse for videre samarbeid. Til stede på det historiske møtet var blant annet Erik Solheim, den bolivianske vannministeren Abel Mamani og vannaktivistene Oscar Olivera fra Bolivia og Maude Barlow fra Canada.

Så hvorfor akkurat retten til vann? 1,2 milliarder mennesker mangler tilgang til rent drikkevann. Hvert år dør 2 millioner mennesker, de fleste barn, av sykdommer forårsaket av dårlig vann- og sanitærforhold. Det nye internasjonale framstøtet for retten til vann kommer i kjølvannet av den mislykkete privatiseringen av den offentlige vannforsyningen i Cochabamba i Bolivia i 1999. Massive økninger i priser førte til store protester og seieren over vannprivatisering her har vært en inspirasjon for den internasjonale kampen for å sikre alle retten til vann.

Norge som rettighetsforkjemper i Nord

Den norske regjeringen har hittil markert seg som en tilhenger av vann som et ”felles gode”[1] og fikk internasjonalt ry på seg under WTO møtet i Hong Kong i desember i fjor, da Norge trakk vann ut av tjenesteforhandlingene (GATS). Soria Moria erklæringen sier tydelig at ingen norsk støtte skal gis til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering. Norge har derfor pekt seg ut som naturlig talsmann for att vann er en rettighet.

Norge har i en årrekke pekt seg ut som en forkjemper for en bærekraftig utvikling. En FN konvensjon om retten til vann passer inn nettopp i denne konteksten ettersom Soria Moria-erklæringen også understreker at Norge vil styrke FN og FN sitt lovverk. Da regjeringen tidligere i år lanserte ønsket om å styrke ”folkelige og politiske bevegelser [i Latin-Amerika] som trenger hjelp for å lykkes i å skape demokrati og mer rettferdig fordeling”[2], ble ideen sådd om et samarbeid mellom Bolivia og Norge for å nå målet om ”vann for alle”.

Bolivia som rettighetsforkjemper i Sør

Bolivias sosiale bevegelser har over lang tid vist motstand mot den privatisering av vannforsyning som har funnet sted i en rekke byer i Bolivia. Det mest kjente eksemplet er Cochabamba hvor det amerikanske selskapet Bechtel til slutt måtte trekke seg ut. Et annet eksempel er byen El Alto hvor den franske vanngiganten Suez raskt fulgte i Bechtels fotspor.

Den nyvalgte regjeringen har vist et spesielt engasjement for å beskytte folkets rett til vann, blant annet ved å opprette et eget vanndepartement. Regjeringen har ved en rekke anledninger gitt sin offisielle støtte til vann som en menneskerett og fremhevet vannforsyning som en offentlig tjeneste. Bolivias vannminister, Abel Mamani, var selv leder for ”Nabolagsforbundet” i El Alto (FEJUVE), som ledet protestene, som til slutt fikk daværende president Mesa til å innlede forhandlinger om å avslutte vannprivatiseringen i byen.

Bolivias ståsted i forhold til vann i GATS er dessuten helt på linje med Norges. I mars i år la Bolivia frem krav om å innstille alle forhandlinger som omhandler drikkevann i GATS i tillegg til å trekke ut drikkevann fra alle de 155 tjenestene som omfattes av GATS- forhandlingene i WTO.

Sammen har Norge og Bolivia vist et sterkt engasjement for retten til vann – og møtet 17. august representerer forhåpentligvis startskuddet på et spennende samarbeid for å fremme en FN konvensjon for retten til vann.

Hvorfor en FN konvensjon om retten til vann?

En rekke internasjonale erklæringer og avtaler er bevis på at mange stater allerede støtter opp om vann som en menneskerett. Det normative kravet om vann som en egen rettighet har sitt utgangspunkt i artikkel 11 og 12 i Den Internasjonale erklæringen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966). Det er slått fast at menneskeretten til vann er en forhåndsbetingelse for retten til liv, til trygg ernæring og til god helse.

I 2002 kom ECOSOC ut med en offisiell tolkning av retten til vann med utgangspunkt i erklæringen av 1966, betegnet som General Comment 15. Denne danner grunnlaget for det aktuelle utkastet til en FN konvensjon om retten til vann. Forslaget til FN konvensjonen som man håper Bolivia og Norge vil stå i spissen for, vil altså være et produkt av hovedsakelig General Comment 15 i tillegg til visse prinsipper som General Comment 15 ikke har tatt tilstrekkelig høyde for ifølge det internasjonale nettverket ”Friends of the Right to Water”.[3]

General Comment 15 argumenterer ikke kun for retten til vann som en forutsetning for oppfyllelsen av de essensielle rettighetene til liv, helse etc., men for at retten til vann må behandles som en egen rettighet med sine egne standarder og prinsipper. Målet med retten til vann er å garantere at alle mennesker har rett til å få tilgang til trygt vann og nok vann til en overkommelig pris, for å kunne tilfredsstille ens personlige behov (dvs. vann til matlaging, personlig hygiene og forbruk i husholdet). Trygt vann innebærer at vannets kvalitet ikke er en fare for menneskers helse. Overkommelig pris betyr at kostnaden for vannet ikke skal gå utover andre essensielle behov som er garantert av menneskerettighetene; som for eksempel retten til mat eller utdanning.

Videre, inkluderer retten til vann også retten til gode sanitærforhold. Retten til vann og gode sanitærforhold er uatskillelige ettersom et godt utbygd sanitærsystem er den eneste garantien for å opprettholde tilgangen til rent vann. Retten til vann er dessuten en kollektiv rettighet da vannet regnes som et felles gode. Det forutsettes derfor at vannet blir forvaltet på en bærekraftig måte som sikrer tilgangen til rent drikkevann også for framtidige generasjoner.

Retten til vann dreier seg dessuten ikke kun om tilgang, men også om forvaltning. Vannet er en felles gode og bør derfor forvaltes av offentlig sektor. En FN konvensjon om retten til vann vil stadfeste folks rett til å aktivt delta i vannforvaltningen og de beslutningsprosesser som angår vannforsyningen. Individer og grupper har rett til innsyn i vannforvaltningen; både i regi av det offentlige og av tredjepart.

General Comment 15 beskriver dessuten tydelig stateenes forpliktelse til å stille finansielle ogtekniske ressurser til disposisjon for å sikre implementering av retten til vann. Det er blant annet foreslått etablering av et multilateralt fond med et spesifikt mandat om å støtte fattige lands arbeid for å oppnå denne rettigheten. Teksten understreker også at stateene må sikre at selskaper og internasjonale institusjoner overholder retten til vann.

Det er selvfølgelig verdt å spørre seg hvorfor man jobber for en egen FN konvensjon om retten til vann hvis man allerede har så mange internasjonale konvensjoner og lovverk som støtter opp om retten til vann.

Dagens internasjonale lovverk er utilstrekkelig

De største svakhetene ved dagens lovverk er at det i utilstrekkelig grad er juridisk bindende i og med at det ikke finnes effektive håndhevingsmekanismer for mennesker som ikke får ivaretatt sin rett til vann. Dagens utvikling innenfor vannsektoren krever også et bindende lovverk som ikke er gjeldende kun for stater, men også for internasjonale institusjoner og multinasjonale selskaper. Behovet for en internasjonal konvensjon som beskytter befolkningens rettigheter er blitt stadig viktigere i en kontekst hvor internasjonale handelsregler og investeringslovgivning ofte har gått foran staters forpliktelser til å møte sin befolknings basisbehov. En FN konvensjon vil representere en motvekt til denne utviklingen.

Behovet for en internasjonal konvensjon er blitt stadig tydeligere ettersom vann i økende grad er blitt en vare på det internasjonale markedet og vannprivatisering forekommer som en betingelse for internasjonal bistand, lån og gjeldsslette.Retten til vann er altså blitt vanskelig å håndheve kun på nasjonalt plan, hvis ikke også internasjonale institusjoner og selskaper forplikter seg til å akseptere en slik rett. Mens noen av de internasjonale institusjonene har vist vilje til å gå i dialog om menneskerettigheter, har ingen akseptert juridiske forpliktelser i forhold til disse, ettersom dette blir sett på som staters suverene ansvar. At en fattig stat har forpliktet seg til å oppfylle en universell tilgang til vann for sin befolkning, betyr derimot lite hvis vannprivatisering og andre markedsbaserte reformer som har vist seg å redusere snarere enn å forbedre vanntilgangen for de fattige, blir satt som betingelse for lån og gjeldsslette.

Utenlandske selskaper som tar over kontrollen over vannforsyning og prissetting truer ytterligere staters evne til å håndheve retten til vann. En FN konvensjon vil forplikte stater til å etablere juridiske og politiske rammeverk som sikrer at landenes egne selskaper overholder retten til vann i andre land. Det vil være en utfordring å få de internasjonale institusjonene til å forplikte seg til målsetningene og prinsippene i en internasjonal menneskerettighetskonvensjon om vann. Det moralske imperativet og det juridiske argumentet veier derimot svært tungt. Når alt kommer til alt er internasjonale institusjoner produkter av nasjonalstater og handler på deres vegne, og bør dermed følge de samme lover og regler som individuelle stater og bør helst også stå frem som gode eksempeler.

Mangelen på håndhevingsmekanismer for mennesker som ikke får ivaretatt sin rett til vann er et reelt problem. Det finnes internasjonale domstoler som løser i tvister i forbindelse med handels- og investeringslovgivning (for eksempel Verdensbankens International Center for Settlement of Investment Disputes), men ingen domstol som kan beskytte befolkningens rett til vann. En FN konvensjon vil kunne gi mandat til et organ med myndighet til å behandle og sanksjonere i saker hvor mennesker er blitt nektet sin rett.

En FN-konvensjon på de rette premisser

Forslaget om en FN konvensjon for retten til vann er ikke ny. Et forslag er allerede under utarbeidelse og blir ledet av Green Cross, International Secretariat of Water og Maghreb-Mashreq Alliance for Water. Dette forslaget er blant mange stater og NGOer ansett som et utilstrekkelig verktøy for å kunne nå målet om ”vann til alle”. Med fine formuleringer og forvirrende definisjoner gir rammeutkastet inntrykk av at denne konvensjonen vil representere et viktig framskritt i å nå universell tilgang til vann. Ved nærmere (advokat)øyesyn, er det derimot tydelig at dette forslaget i motsetning til å forbedre status quo, heller vil bidra til å undergrave kjerneprinsipper som allerede er anerkjent under internasjonal lovgivning. Blant annet behandles retten til vann også som en kommersiell rett, det gis en klar åpning for privatisering av vann og man unngår å inkludere viktige statlige forpliktelser som å øke offentlig støtte til vannsektoren og å etablere håndhevingsmekanismer til nytte for befolkningen.

For de 1,2 milliarder menneskene som i dag mangler tilgang til rent vann, vil en ”feil” FN konvensjon være en del av problemet snarere enn løsningen på verdens vannkrise. En FN konvensjon må være bygget på de rette premisser og må representere et skritt videre i å oppnå en mer rettferdig fordeling og forvaltning av verdens vannressurser. Bolivia og Norge kan bli de som tar det nødvendige skrittet for å sikre at retten til vann blir et effektivt verktøy for å nå målet om vann til alle.

[1] UDs handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, juni 2006
[2] Utviklingspolitisk redegjørelse i Stortinget, 16. mai 2006
[3] Organisasjonene som er del av ‘Friends of the Right to Water’ inkluderer: Both
Ends, Bread for the World (Germany), Centre on Housing Rights and Evictions, Corporate
Accountability International, Council of Canadians, FoodFirst Information and Action Network,
Grassroots Africa, IBON, Public Citizen, Swiss Coalition of Development Organisations, Tarun
Bharat Sangh m.fl.