Jørgen Eiken Magdahl

Den norske lanseringen av rapporten var lagt til Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo og var i samarbeid med Senter for utvikling og miljø (SUM). Størsteparten av rapporten omhandler tilgangen på vann og sanitærtjenester. Til grunn ligger en anerkjennelse av at flere ulike tusenårsmål ikke vil bli oppnådd med mindre fattige får tilgang til vann og gode sanitære forhold. Når det gjelder prognosene for å nå tusenårsmålet som omhandler vann og sanitærtjenester mer konkret går det fram av rapporten at det er store geografiske ulikheter.

Tusenårsmålet ønsker en halvering av antallet uten slike tjenester innen 2015. Vannmålet for hele verden er i rute fordi forbedring i store land som Kina og India har bidratt mye. Men hele 55 land og 234 millioner mennesker ligger ikke an til å nå målsetningen. Innen sanitærtjenester ser det ut til at bare Latin-Amerika og Øst-Asia er i rute. Forøvrig vil 430 millioner mennesker i 74 land ikke bli oppkoblet sanitærtjenester innen fristen. Aller verst er situasjonen i Afrika sør for Sahara der måloppnåelse for vann og sanitærtjenester i dag fremstår som ren ønsketenkning.

Strategien støtter seg på fire pilarer

UNDPs rapport vurderer tiltak som er strategisk avgjørende for å få til utbedring av vann og sanitærtjenester. Rapporten utkrystalliserer fire suksessfaktorer:

Gjøre vann til en menneskerett – og ta den på alvor. Rapporten vektlegger at menneskeretten skal ha reell og ikke bare formell betydning. Videre innebærer det rett til en sikker og lett tilgjengelig vannforsyning samtidig som at prisen dessuten skal være overkommelig. Hver innbygger må minst ha 20 liter rent drikkevann per dag. De fattige som ikke har betalingsmulighet bør få vannet kostnadsfritt. Rapporten innehar også et perspektiv om at ”private leverandører har en rolle å spille”. Likevel sitter myndighetene med ansvaret for å gjøre alvor av vann som en menneskerett.

Utarbeide nasjonale strategier for vann og sanitær. Regjeringer skal utforme nasjonale planer anbefaler rapporten. Det er av stor betydning at det tilkommer nasjonal finansiering og en klar strategi for å redusere ulikhet. Mer konkret foreslår rapporten en halvering av gapet i dekning mellom rike og fattige. Vann og sanitærtjenester på landnivå er kraftig underfinansiert og utgjør vanligvis ikke mer en 0,5 prosent av BNP. Rapporten tar til orde for å øke andelen til minst en prosent av BNP. I tilegg er finansieringstiltak som skatteoverføring, kryss-subsidiering o.l. påkrevd for å sikre en gunstig pris. Vannleverandører, som omfatter både offentlig og privat sektor, bør også sanksjoneres ved brudd på retningslinjene nedfelt i nasjonale strategier.

Støtte de nasjonale planene med internasjonal bistand. Fattige lands finansieringskapasitet er ofte begrenset. I tilegg krever utbedring av vann og sanitærtjenester betydelig forhåndsinvesteringer samtidig som tilbakebetalingsperioden er lang. Mange av brukerne har også dårlig betalingsmulighet p.g.a. fattigdom. Likevel betrakter få donorer sektoren som en prioritet. Sektoren mottar under 5 prosent av den totale bistanden. En forutsetning for å nå tusenårsmålene er en dobling av bistandsmidlene.

Utarbeide en global handlingsplan – som ligger tett opp til forrige punkt. Utviklingsarbeidet innen vann og sanitærtjenester har vært inneffektivt og fragmentert. I tilegg har det vært vedvarende mangel på praktisk handling. Vann og sanitærtjenester har ikke hatt en sentral plass på utviklingsagendaen. Et eksempel er lovnaden fra G8-landenes om en global handlingsplan, men vann og sanitærtjenester er ikke prioritert. Rapporten fremfører at en global handlingsplan kan fungere som et koordineringspunkt og forenkle mobilisering av bistand.

Kritikk – noen aspekter

Utviklingsminister Erik Solheim påpekte under rapportlanseringen at det er viktig å få vann opp på den internasjonale agendaen. Rapporten bidrar positivt til å aktualisere vannspørsmålet og dette fokuset er helt nødvendig. Likevel kan vi fremsette noen innvendinger mot fokuset som er anlagt i rapporten.

Lyla Mehta fra Instituttet for utviklingsstudier ved universitetet i Sussex (Storbritannia) var en av talerne som benyttet anledningen til å kritisere. Rapporten belyser ikke problemene med strategien om vannprivatisering og konsekvensen er undergraving av retten til vann mange steder, fortalte hun. Sør-Afrika ble i så måte løftet fram som et eksempel. Verdensbanken og andre finansinstitusjoners fremming av privatiseringsstrategien er ikke viet plass i rapporten. Rapporten anerkjenner retten til vann, men Mehta henviser til samtaler med Verdensbanken som viser at de ikke ønsker en slik menneskerettighet.

Gjennomgangen av rapportens handlingspunkter (se over) tydeliggjorde en kobling mellom to forhold: at privat sektor har en rolle å spille, mens staten har ansvaret for å sikre vann som menneskerettighet, og at land skal sanksjonere private aktører hvis de ikke overholder målene nedfelt i nasjonale strategier for vann og sanitærtjenester. Men rapporten tar ikke høyde for et avgjørende aspekt, som også har vært utslagsgivende for privatiseringsstrategiens dårlige resultater. Fattige land har nemlig så lite å tilby private selskaper i form av inntjening at de ofte er sett på som uinteressante. Det betyr at landene må strekke seg langt på selskapenes premisser. Det skjeve styrkeforholdet gir både dårlig forhandlingsmakt ved kontraktsinngåelse og manglende evne til å sanksjonere selskapene. Dessuten viser mange tilfeller med privatisering at selskapene ikke overholder det de har lovet – f.eks. investeringsforpliktelser. Perspektivet i rapporten som åpner for privat sektor velger heller ikke å støtte seg på arbeidet utført av FN-generalsekretærens rådgivingspanel for vann. Panelet tar til orde for at involvering av privat sektor skal være uten mulighet for inntjening av profitt.