Hvem eier fjellet?

Ilona Drivdal

På en foredragskveld om vannran (water grab) i regi av FIVAS og SPIRE ble jeg inspirert til å dele erfaringer fra feltarbeid i Tanzania, der jeg har samarbeidet med småbrukere gjennom flere år. Det finnes flere ulike forståelser av hva vannran er. Slik jeg ser det, forekommer vannran hovedsaklige på 3 forskjellige måter:

Beslagleggelse av land med gode vannforhold: Investorer (internasjonale eller nasjonale selskaper) beslaglegger geografiske områder med godt jordsmonn og god tilgang til vannressurser
Drenering av vann bort fra kilden: Vannet fra kilder, elver eller brønner blir ledet bort fra lokalfolks landsbyer til kraftstasjoner, fabrikker, kommersielle plantasjer eller til rike folks private eiendommer, gjennom rør, og ulike irrigasjons- og kanalsystemer.

Tapping av vann: Private selskaper tapper og fyller drikkevann i flasker for salg; det kan være småskala- eller storskalabedrifter, som bryggerier eller produsenter av mineralvann og leskedrikker.

I Tanzania finner vi følgende eksempler:

Beslagleggelse av land med gode vannforhold

I Tanzania er landran et problem som har økt betraktelig de siste årene, og dette er i høyeste grad relatert til beslagleggelse av viktige vannressurser. Areal som er attraktivt på grunn av fruktbar jord eller beliggenhet nær vannressurser, er de hovedsakelige målskivene for utenlandske investorer. Lokalfolk blir ofte presset til mer marginale områder med dårligere forhold for landbruk. Regjeringen inviterer multinasjonale selskaper til å investere i såkalte vekstkorridorer (”Growth Corridors”); disse områdene blir transformert fra småbrukeres kulturlandskap, til storskala industriområder. Målet er storskala matproduksjon for eksport. Småbrukere får tilbud å bli kontraktdyrkere, men klager på at de blir fratatt landeiendommer og levebrød, og også viktige ressurser som biologisk mangfold og tilgang til rent vann [1]. Flere grasrotorganisasjoner og feministiske bevegelser mobiliserer nå for å bekjempe land- og vannran [2].

Drenering av vann bort fra kilden

En av de mest fruktbare landbruksområdene i Tanzania er Kilemanjaros fjellsider, der jeg gjorde mitt feltarbeid. Vulkansk jordsmonn, variert økologi og store elver som renner ned fra isbreen gir perfekte forhold for landbruk, og det dyrkes en stor variasjon nyttevekster, Landran er egentlig ikke noe problem; fjellsidene er tett bebodd og intensivt kultivert av dyktige småbrukere. Det kuperte og røffe terrenget er umulig å bearbeide med store maskiner, derfor er området uattraktivt som industrilandskap. Bøndene er likevel involvert i kaffeeksport, som underleverandører til de store kaffekooperativer.
Men et stort problem er nettopp vannet, fordi enorme mengder vann fra de store elvene blir kanalisert og ledet inn til fabrikker, plantasjer og eiendommer som ligger på slettelandet ved foten av Kilimanjaro. Voksende byer, industrier og en stadig økende urban befolkning legger beslag på store vannressurser. Myndighetene har også forbigått lokalbefolkningen og ikke støttet dem i vedlikehold av de livsviktige irrigasjonskanalene, som generasjoner av bønder har skapt for å forsyne alle småbrukene med rikelig vann.

Et annet problem er elektrisitet. Klimaendringer og overforbruk av vannet, med følgende vannmangel, har ført til enorme kutt i strømforsyningen. Strømmen er forbeholdt de store fabrikkene og offentlige institusjoner, mens lokale bønder har for lite vanntilførsel og elendig strømforsyning. Hele landsbyer er ofte mørkelagt og uttørket, selv om vannet renner rett forbi. Det koster å lede vannet inn i husholdinger, og de fattigste trekker det korteste strået.

Moderne industrianlegg stjeler vannet, sier lokalfolk. En undersøkelse avslørte for eksempel at vannet blir brukt av de av store risplantasjene og sukkerfabrikkene i lavlandet, bygget av japanske og nasjonale investorer. Lokalbefolkningen ble lovet arbeidsplasser, men realiteten var fattigdom og sult. Utbyggerne hadde ikke tatt med i beregningen at det var landsbyer langs den elven de ledet til plantasjene og fabrikkene. Kvinnene i landsbyene fikk en ekstra byrde da de måtte hente vann fra andre kilder langt borte, de blir utmattet av å bruke så mye tid på å bære vann. Landsbyfolk klager over at mangelen på vann har ført til tørke og feilslåtte avlinger, sult, fattigdom og økende kriminalitet [3].

Tapping av vann

Slettelandet rundt Kilimanjaro er opprinnelig bebodd av kvegnomadefolk, som Masaiene. Men disse områdene blir i økende grad urbanisert; infrastrukturen forbedres, byen ekspanderer, bønder migrerer i søken etter arbeid, og selskaper slår seg ned. Beitelandet og de knappe vannressursene blir redusert. Vannet fra Kilimanjaro blir tappet av bryggerier og fabrikker som produserer mineralvann. Den største arbeidsgiveren er Coca Cola, selskapet tapper vannet og selger sine produkter i de mest avsidesliggende avkroker. Overalt i ødemarken finnes det små kiosker som selger Cola, selskapet har sin egen radiokanal med mye underholdning, det arrangeres festivaler og sponses konkurranser av alle slag, ja til og med julefeiringer. Coca Cola logoen er ofte eneste pryd i fattige slumstrøk og ellers øde landsbyer. Selskapet har også sin egen ”VIP Club”, og inkluderer alle og enhver som besøker de utallige barene og restaurantene. Folk liker det. En annen stor bransje er bryggeriene; Du finner ”Kilimanjaro”-øl overalt i landet. Dersom du foretrekker ikke-alkoholiske drikker kan du ty til ”Kilimanjaro”- mineralvann. Kilimanjaro er altså ikke bare Afrikas høyeste fjell, nasjonalpark og verdens kulturarv; den er logo for øl og vann. Og hvis du ser nærmere på flasken så kan du lese at det er tappet av nettopp Coca Cola. Så, hvem eier fjellet, ressursene, vannet? Lokale bønder, nasjonen, eller de store selskapene?