Elise Christensen, Managua

”Gjennom vannprivatisering blir vannet gjort om til en handelsvare og er ikke lenger en rettighet. Ifølge Verdensbanken, IMF og multinasjonale selskaper er vann noe du må betale for i kroner og øre.” Jeg har brakt vannprivatisering på banen og Clemente Martinez er allerede i fyr og flamme. Han har jobbet for Centro Humboldt i flere år og er ekspert på vann; en tematikk som ikke akkurat har blitt mindre aktuell med årene. Jeg er bare en i rekken av ”journalister” som har rent ned døra hans siden kampanjen mot privatisering begynte i 2001. Og Clemente Martinez er ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 2001 var han med på å avdekke regjeringens planer om å privatisere vannforsyningen i en rekke store byer. Det ble ramaskrik og allerede samme år var gatene fulle av sinte borgere som følte at de var ført bak lyset av en regjering som ville selge landets vannressurser til utenlandske selskaper.

– Hvorfor er Centro Humboldt mot privatisering av vann i Nicaragua?

– Det er mange grunner. I tilfeller hvor offentlige tjenester blir privatisert er tendensen at prisene stiger. ENACAL, som er Nicaraguas statlige vannselskap, har et progressivt prissystem hvor bedrifter, institusjoner og de rike betaler mer for vannet slik at fattige kan kjøpe vann til en subsidiert pris. Denne sosiale ordningen står i fare for å forsvinne ved privatisering. I to fylker nord i landet hvor privatisering allerede har blitt testet ut har prisene økt mye raskere enn andre steder i landet.

Man trenger ikke vende blikket lenger enn litt lenger sør på kontinentet før man finner eksempler på katastrofale konsekvenser av vannprivatiseringer. Erfaringer fra blant annet Uruguay, Colombia, Argentina og Bolivia bekrefter regelen snarere enn unntaket, nemlig at vannprivatisering fører til høye priser og større ulikheter mellom fattig og rik.

– I 2001 tok folket til gatene for å protestere mot en prisøkning på vann på over 30 % som følge av IMF krav om økt effektivisering og privatisering. Har protestene gitt resultater?

– Året etter gav regjeringen etter for folkets krav og la tilsynelatende privatisering på hylla. Dette var et resultat av bred folkelig mobilisering, og ikke kun gatedemonstrasjoner. Alliansen mot vannprivatisering omfatter over 30 organisasjoner; alt fra miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner til forbrukerorganisasjoner og fagbevegelse. Centro Humboldt sin jobb har først og fremst vært å spre informasjon til folk om regjeringens politikk og planer. Da vi foretok konsultasjoner i 2001 var ikke engang de ansatte i ENACAL klar over at deres bedrift skulle privatiseres! Vi hadde derfor en stor jobb foran oss med å bevisstgjøre befolkningen gjennom folkemøter, åpne debatter, løpesedler og programmer i media. Alliansen har til og med hatt møte med Den inter-amerikanske utviklingsbanken i Washington D.C. som et forsøk på å påvirke også på internasjonalt nivå.

– Så nå er altså slaget vunnet?

– Nei. Presset for privatisering fortsetter.

– Hva legger du i ”press”?

– Vannprivatisering har i flere byer inngått som eksplisitte betingelser for lån og gjeldsslette hos Verdensbanken og IMF. Regjeringen har lite de skulle ha sagt i og med at Nicaragua er tynget i gjeld og betaler oppimot en femtedel av BNP i året på gjeldsnedbetaling. Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) er eksempel på annen kreditor som har satt klare betingelser om privatisering og effektivisering av vannsektoren i Nicaragua.

Clemente viser meg kontrakten på et lån på ca. 14 millioner dollar mellom banken og regjeringen, hvor privatisering står svart på hvitt under målsetninger for prosjektet. Han legger til;

– Frihandelsavtaler, både the Central American Free Trade Agreement, og GATS (General Agreement on Trade and Services) under WTO har til hensikt å åpne vannsektoren for internasjonal konkurranse. Det er europeiske og nordamerikanske selskaper som er mest konkurransedyktige på dette markedet – frihandelen innebærer altså en konsentrasjon av vanneiendom på utenlandske hender.

– Da er det vel kanskje ikke bare vannet som står i fare for å bli privatisert?

– Vannprivatisering kommer ikke alene. Elektrisitetsforsyningen og telenettet er allerede privatisert i Nicaragua – takket være det samme ”presset”. Men vann står i en særstilling. Du kan kutte strømmen på landsbygda. Mennesker har ikke lys og de overlever, men uten vann kan ingen overleve. Vann er essensielt for vår eksistens. Hvis du privatiserer vann, kommer du til å kvele de fattige, som utgjør flertallet. Privatisering gjør nemlig ikke bare vannet dyrere, men har også vist seg å redusere tilgangen. Multinasjonale selskaper ser liten fortjeneste i å utvide vannforsyning til den fattige landsbygdbefolkningen i Nicaragua, hvor vannmangelen er størst. Omkring en tredjedel av Nicaraguas befolkning har ikke tilgang til ferskvann, og flesteparten av disse lever på landsbygda.

– Vi har klart å stoppe privatiseringen, men den kommer likevel inn bakveien. I 2004 inngikk regjeringen en ny kontrakt med IDB om å modernisere ENACAL. Internasjonale konsulenter har blitt hyret til dette, og det er tydelig at ”moderniseringen” er synonymt med en ”forberedelse til privatisering”. Dette godtar ikke folket – som atter en gang tok til gatene da nyheten spredte seg. For å forhindre at privatisering skjer over våre hoder har vi nå startet kampanjen for en ny vannlov, som skal sikre at vannet forblir på offentlige hender og forvaltet i samarbeid med befolkningen selv.

Clemente Martinez er symbolet på at demokrati er det beste våpenet mot vannprivatisering. For hadde folkemassene fått bestemme ville vannet aldri blitt privatisert. ”I Nicaragua har vi et uttrykk: gjør motstand eller dø i kamp. Vi har altså ikke noe annet valg”, sier Clemente, før han setter av gårde til sitt neste folkemøte om menneskers rett til vann.

Vann og Konflikter, Mai/Juni 2005