Vest–Afrikas irrigasjonsdammer: Urealistiske ambisjoner og skuffende resultater

Bagré-dammen i Burkina Faso har innfridd få av de store forventningene som ble satt til den.

Bagré-dammen i Burkina Faso har innfridd få av de store forventningene som ble satt til den.

Charlotte Teyler

Under World Water Week 2015 i Stockholm i august ble det sagt at fremtidens markeder for utbygging av vannkraft finnes i Afrika og Asia. Investering i vannkraft er for mange utviklingsland ofte drevet av ambisjoner om økonomisk vekst og muligheten til å være mindre avhengig av import av mat og energi.[1] Det er akkurat dette fokuset som har drevet stater som Senegal, Mali og Burkina Faso i Vest-Afrika til å satse på vannkraft.

Matsikkerhet er blant de ledende faktorene for vannkraftutbygging i regionen. Ifølge OECD importerer vestafrikanske land bortimot 40% av sitt risforbruk, noe som utgjør 5,2 millioner tonn ris i året. Dette gjør regionen svært sårbar ved en eventuelt nedgang i tilgjengelig  ris på verdensmarkedet.[2]  OECD har med støtte fra ulike organisasjoner, inkludert World Food Programme (WFP) og Permanente Interstate Committee for drought control in the Sahel (CILSS), uttrykt at den vestafrikanske regionen har et stort potensial innen dyrket mark og landbruk.[3] Dette, i kombinasjon med ønsket om å sikre mat til egen befolkning, kan ha ført til at ulike stater og donorer har vært villige til å investere i risproduksjon og irrigasjonssystemer.

Frem til i dag har det blitt bygget rundt 150 større dammer i Vest-Afrika. 90 av disse dammene er bygd med kanaler som opererer som irrigasjonsystemer. Ifølge Global Water Initiative (GWI) så er det planlagt at irrigasjonsystemer skal forsyne 1 billion hektar med dyrket mark med vann i regionen innen år 2020.[4]

Bagré-dammens manglende resultater

Bagré-dammen i Burkina Faso er en av disse irrigasjonssystemene som skulle  hjelpe til å sikre økt produksjon av mat og energi til befolkningen. Prosjektet dateres så langt tilbake som til 1970-tallet da regjeringen så potensialet for økonomisk vekst og utvikling i området.[5] I tillegg forventet staten at dammen skulle føre til økte muligheter innenfor fiske og promotere øko-turisme.[6] I 1980 ble det gjort studier som støttet opp under Bagré-prosjektet. Det ble lovet at 30.000 hektar land skulle bli forsynt med vann i løpet av tre planlagte faser. Den første fasen skulle 2100 hektar bli koblet opp til dammen og dens kanaler. I fase to skulle så 7400 hektar få tilgang til vann og i løpet av fase tre skulle alle de 30.000 hektarene få nyte godt av Bagré-dammen.

Ifølge studiene skulle det være mulig å koble opp 5000 hektar til irrigasjonssystemet i løpet av fem år.  Det vil si at det skulle tatt rundt 30 år for å koble opp de planlagte 30.000 hektarene. De økonomiske utsiktene ble også kalkulert og prognosene var svært tilfredsstillende. Utregningene viste at de interne avkastningskrav ville ligge på 12 – 17 prosent. Alt lovet godt for Bagré-dammen og i 1986 ble prosjektet offisielt lansert.[7]

Under World Water Week  2015 og seminaret ’Towards socially just and economically viable dams in West Africa’ kom det frem at det hadde ikke gått helt som planlagt med Bagré-dammen. Dammen stod først ferdig i 1993 og ble fylt med vann året etter.[8] Frem til 2009 fikk bare 3380 hektar med land vann fra dammen. I prognosene var det regnet at det ville ta 5 år å koble opp 5000 hektar land med vannforsyning, men i realiteten har det tatt 29 år å koble opp 3380 hektar.[9] Dammen skuffer også i forhold til de positive økonomiske forventningene som ble fremhevet i 1980. Internt avkastningskrav har i perioden ligget på 1,1 – 7,8 prosent og netto nåverdi av dammen varierer mellom -8,1 og 4,9 prosent. Disse resultatene ligger langt under prognosene som ble fremstilt i 1980 ifølge Initiative Prospective Agricole et Rurale (IPAR Senegal) og deres forskningsdirektør Dr. Ibrahima Hathie.

Enorme tap for Niandouba

En lignende situasjon har funnets sted i Senegal. Niandouba-dammen ble bygget for å forvalte tilløpet av vann under tørkeperioder. Dette ville forbedre jordbruket og landets matsikkerhet noe som igjen ville kunne ha en positiv innvirkning på den lokale og nasjonale økonomien[10]. I likhet med Bagré-dammen skulle Niandouba også gjennom ulike faser for å forsyne landområdene med vann. I løpet av dammens første tre år var det planlagt at 1420 hektar skulle få tilgang til vann. Det ble ikke slik. Det viste seg å ta 15 år før 1420 hektar var koblet opp til dammens irrigasjonssystem.[11] Det ble kalkulert at dammen i perioden mellom 1982 og 2031 ville produsere verdier for rundt 34 millioner amerikanske dollar. Så langt har kostnadene oversteget 86 millioner dollar.[12]

Bagré- og Niandouba-dammene har også ført til en rekke sosiale konsekvenser for de berørte stammene og lokalsamfunnene. I begge tilfellene er det spesielt dårlig planlegging og kartlegging som har ført til problemene.

Før dammene ble bygget ble det konkludert at kun et fåtall mennesker ville måtte flytte som en konsekvens av utbyggingene. Ved Bagré-dammen ble det sagt at det var spesielt en landsby som måtte flytte. Denne landsbyen ble kompensert i form av støtte til ny infrastruktur som hus, skoler og brønner. Innbyggerne ble derimot ikke kompensert for tap av landområder og inntektskilder. I ettertid viste det seg at det var vanskelig for lokale bønder å få tildelt nye jordbruksområder. Det var den offentlige institusjonen Maîtrise d’Ouvrage de Bagré (MOB) som bestemte hvem som skulle få tildelt nye områder. Kriteriene var vanskelige og bare de bøndene med et bestemt antall eiendeler eller husdyr ble ansett som kvalifisert.[13]

I forbindelse med Niandouba ble det gjort flere studier for å kalkulere hvor mange mennesker som ville bli påvirket av prosjektet. Ifølge studiene var det  fem landsbyer og rundt 750 innbyggere som bodde i faresonen. Når dammen var ferdigstilt var dette antallet nesten seks ganger så høyt, totalt måtte 4305 beboere flytte fra hjemmene sine. Av de fem landsbyene var det bare en av disse som ble kompensert for flyttingen. Det viste seg også at en rekke landsbyer rundt i området mistet verdifulle landområder på grunn av den økte vannstanden. Ingen av disse landsbyene eller deres befolkning ble kompensert for tapene.[14]

Store sosiale og miljømessige konsekvenser

Begge dammene har hatt negativ påvirkning på naturen og det lokale økosystemet. Presset for å finne god dyrket mark rundt Bagré har ført til avskoging av skogsområdene. Skogen har vært en viktig naturlig ressurs for lokalbefolkningen siden den har gitt brensel, mat og medisinplanter.  Etter utbyggingen av Bagré har lokalbefolkningen måtte reise langt for å kjøpe de samme produktene de tidligere høstet gratis fra skogen.[15] Manglende tilgang på naturressurser har også vært et problem ved Niandouba. I tillegg til avskogingen av store områder, så har dammen også ført til færre beitemark til befolkningens husdyr og en nedgang i bestanden av store pattedyr.

I etterkant av utbyggingen har det også blitt registrert økt andel konflikter i områdene. Disse konfliktene har oppstått som et resultat av mangel på gode jordbruksområder og beitemarker, tilgang til naturressurser, økt intern migrasjon, bortkommede husdyr og skjeve fordelinger av landområder.[16] Flere personar har mistet livet de siste årene når det har blitt sluppet ut overflodsvann fra Bagré-dammen og elven har gått over sine bredder.

Under seminaret ’Towards socially just and economically viable dams in West Africa’, ledet av International Institute for Environment and Development, kom det tydelig frem at ambisjonene for irrigasjonsdammene har vært urealistisk høye i Vest-Afrika. De vestafrikanske landene har som mange andre nasjoner drømmer om økonomisk vekst og muligheten til å være selvforsynt med mat og energi. Dessverre så har kombinasjonen av for høye ambisjoner, dårlig planlegging og mangel på grundige studier ført til skuffende resultater.  For myndighetene så har avkastningen av dammene ikke blitt som forventet. Samtidig har de store planene om økt matproduksjon heller ikke innfridd ettersom irrigasjonssystemene ikke har blitt koblet opp som planlagt. For lokalbefolkningen har dammene ført til økt intern immigrasjon og et høyere antall sosiale konflikter som resultat av mangl på naturressurser. Det er tydelig at det er lokalbefolkningen som blir de store taperne når planleggingen og forarbeidet av slike prosjekter blir for dårlig.

[1]. F. Bazin, et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp.
[2] The 2008 Rice Crises: Shock and new challenges. In OECD West African Challenges.  2011. Pp. 1-2. (http://www.oecd.org/swac/publications/48356981.pdf)
[3] ibidi.
[4]. J. Koundouno. Introduction in ‘Towards socially just and economically viable dams in West Africa’. World Water Week. August 2015.
[5] Osan Department. Bagré Growth Pole Support Project (PAPCB). African Development Fund. 2015. pp iii.
[6]. F. Bazi, et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 81
[7]. F. Bazin et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 81.
[8] Ibidi.
[9] Dr. I. Hathie. Economic and social planning realistic in the development of dams for irrigation in West Africa in ‘Towards socially just and economically viable dams in West Africa’. World Water Week. August 2015.
[10] F. Bazin et all. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 54
[11] Dr. I. Hathie. Economic and social planning realistic in the development of dams for irrigation in West Africa in ‘Towards socially just and economically viable dams in West Africa’. World Water Week. August 2015.
[12] Ibidi.
[13] F. Bazin et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 81,83.
[14] F. Bazin et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 57,60.
[15] F. Bazin et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 82
[16] F. Bazin et al. Sharing the water, sharing the benefits – lessons from six large dams in West Africa. The Global Water Initiative. 2011. Pp. 59, 82,84.