Who gives a DAM!

Kjell Skyllstad

Nå er den her. Og den måtte jo komme – hviteboka om Bakun. Ført i pennen eller rettere sagt tastaturet av James Ritchie. På vaskeseddelen oppført som journalist og freelance skribent bosatt i Kuching, Sarawak siden 1981. I boka får man imidlertid snart beskjed om hvor landet ligger. Ritchie beskriver selv sin nære tilknytning til delstatsregjeringen, sist som Government Public Relations Officer ved Office of the Chief Minister, the Right Honourable Pehin Sri Dr. Haji Abdul Taib Mahmud, som også har skrevet forordet. Så vet man hvor landet ligger og trenger ingen nærmere forklaring på utropstegnet i tittelen. For her hersker det ingen tvil: De som gir pokker i Malaysias og urbefolkningens skjebne er NGO’ene og miljøaktivistene. De hindrer landet fra ”catching up” med Vesten og en ”backward” stammebefolkning fra assimilasjon, eller som Ritchie rørende og paternalsk uttrykker det ”one day take their rightful place in society”.

For ifølge Capt. Dudley Morgans introduksjon er det bare reisningen av en energi-intensiv industri som kan føre Malaysia inn i rekken av moderne land, ”ensuring that everybody gets a fair share of the Bakun cake”. I oppskriften for utvikling kommer også fortsatt tømmerhogging inn i bildet. Ritchie går i detaljer inn på historien om Bakun-prosjektet fra lanseringen i 1985 helt frem til finansministeriets endelige avgjørelse om byggestart i 2002 og regjeringssjefens godkjennelse i 2004.

Med dette faste regimetro utgangspunkt kan så Ritchie uten risiko også gå inn på motstanden mot prosjektet, inkludert historien om de ikke så heldige kolleger som i 1986 og 1987 ble fengslet for brudd på landets Official Secret Act (OSA) og Internal Security Act (ISA). Og uten omsvøp medgir han at dammen, med en livslengde på noen få decennier vil ødelegge et økosystem så stort som Singapore: ”Inevitably the establishment of a dam would result in irreversible losses to Sarawak’s forest estate as well as the environment”.

Forfatteren beretter om underskriftaksjonene og blokadene og de 100 gjenværende langhus- familier som heller vil drukne enn flytte. Han kommer inn på stammebefolkningens krav om 20 hektar land for hver familie for å kunne fortsette sitt selvbergingsbruk, og sammenligner så med situasjonen etter flyttingen når hele befolkningen er blitt huset i to sentre med tilsammen 7400 hektar disponibelt for de 10 000 innbyggere.

I detalj forteller Ritchie om konklusjonene til den EIA (miljøundersøkelse) Study Group som etter beslutningen om bygging i 1994 (utsatt etter krakket i 1997) ble nedsatt som sandpåstrøende organ. Kommisjonen forsvarer bl.a. tapet av skog med økte inntekter fra salg av elektrisitet (sic!) og at prosjektet vil åpne for ”long-term timber exploitation”. Den utrolige Ritchie hyller innstillingen i panegyriske vendinger:

”Based on their recommendations, Bakun dam scores very high marks. In fact, it has been hailed as one of the best planned dams in recent years. Indeed, Bakun has the potential to become one of the world’s best man-made dams in the 20th century.”

På ett punkt er Ritchie uetterrettelig. Han hevder at verden først ble oppmerksom på motstanden mot Bakun-prosjektet i 1995 etter en reportasje i BBC. Da har FIVAS innsats gått ham hus forbi. Ritchie forteller om sitt første besøk langs Rejangelven med regjeringsrepresentanter i desember 1985 da de for første gang opplevet stammefolkenes uvilje. Jeg må da i all beskjedenhet få nevne rapporten fra mitt første besøk med elvebåt ovenfor det prosjekterte damsted i juli samme år og publisert i Arbeiderbladet 23. august.
Publikasjonen gav som kjent støtet til opprettelsen av Sarawak-gruppa, den direkte forløper for FIVAS. Jeg retter her oppmerksomheten mot Malaysias Master Plan for vannkraftutbygging fra 1981 der man ser for seg 155 mulige dammer med en kapasitet på 80 000 MW. Jeg siterer fra artikkelen:

”Den første dammen vil bli Bakun-dammen på 2400 MW (10 ganger Sarawaks forbruk)…Et areal på 600 kvadratkilometer med urskog og plantasjer vil settes under vann av en 190 meter høy demning…Av alle stammefolkene jeg møtte langs øvre løp av Rejang-floden da jeg var på innsamlingstur for noen uker siden, var det ingen som ønsket å flytte frivillig.”Jeg vil heller dø her med mine barn og forfedre enn å flytte til et sted vi ikke ønsker”, sa en høvding…Når man drar oppover strykene i Rejangelven, slår det en hvor dette ligner vår egen Alta… Og for å gjøre sammenlikningen fullkommen var det med liten skjult bitterhet at en ung Kayan fortalte meg at et norsk firma hadde levert laveste bud. Vil Norge eksportere Alta?”

Som kjent ble resultatet av Sarawak-gruppas arbeid bl.a. to interpellasjoner i Stortinget og miljøministerens løfte om at Norge ikke ville involveres i Bakun-prosjektet. Ritchie sier et sted:” Everyone wants to be a politician. Some writers are no exception”. Unntaket er her at politikeren oppdemmer forfatteren. Maybe he gives a dam?

Utgitt av Wisma Printing Sdn Bhd, Jalan Tekad, Kuching, Sarawak, Malaysia
ISBN: 983-42114-0-6