Andrew Preston

Forumet har som mål å få vann høyere opp på den internasjonale politiske dagsorden og formulere konkrete forslag for løsninger til verdens vannproblemer. Forumet har all den ytre prakt assosiert med FN-konferanser, muligens med ambisjoner om å være sånn, men er heller en litt egenartet blanding av varemesse, konferanse og møteplass for industrien. Som en av verdens største arenaer for diskusjoner rundt ferskvann, er forumet likevel godt besøkt og i år kom nesten 20.000 deltagere fra 140 land, de aller fleste fra industri og myndigheter.

Motsetningene og skillelinjene i debatten om vann ble godt illustrert allerede første dag. Mens den meksikanske presidenten Vicente Fox Quesada talte til rangspersoner og andre ”invitation only” gjester under åpningsseremonien til forumet, demonstrerte over 20.000 mennesker gjennom byens gater. Demonstrasjonstoget fra byens sentrum til Banamex-senteret hvor forumet foregikk var i protest mot vannprivatisering og uansvarlige offentlige institusjoner. Hundrevis av organisasjoner fra hele landet var representert, inkludert fagforeninger, urbefolkningsgrupper og landsbyrepresentanter. Claudia Campero fra Coalition of Mexican Organisations for the Right to Water (COMDA) forklarte at ”selv om det står på papir at vannet tilhører nasjonen, er det i praksis kontrollert av noen få mektige krefter.” At temaet er meget omstridt i Mexico sørget for at demonstrasjonen ble holdt under tilsyn av tusenvis av politimenn i fullt beredskapsutstyr.

Et fem dagers program med over 200 presentasjoner, seminarer og paneldebatter på et bredt spektrum av temaer fulgte åpningen. Kvaliteten i sesjonene var varierende, med ofte for mange presentasjoner og innlegg, utfordrende bruk av powerpoint, og for lite tid satt av til diskusjon og debatt.

Mer dammer?

Under forumet insisterte Verdensbanken nok en gang på nødvendigheten av investeringer i storskalainfrastruktur i utviklingsland – det som de betegnet som ”en minimumsplattform for vannsikkerhet”. Plattformen går ut på følgende; land som India, Sør-Afrika og Mexico har investert mye i infrastruktur for vannkraft og vanningssystemer, men er fortsatt ”holdt tilbake av hydrologien”, som for eksempel i form av sårbarhet for flommer. Andre land, spesielt de som er avhengige av høyst variabelt regnvann for sitt jordbruk, som Etiopia og Yemen, er ”gisler av hydrologien”. Disse land trenger store investeringer for å sikre forutsigbar tilgang til vann og et akseptabelt risikonivå i forhold til flommer og tørke. Det er behov for ”mye mer investering i regulering av elver og lagring av vann” og dette ville bidra til ”ansvarlig vekst”.

Verdensbankens resonnement er en naturlig oppfølging av bankens Water Resources Sector Strategy (WRSS) fra 2003 der det understrekes at den største utfordringen i vannsektoren i de fleste utviklingsland er for lite ”hydraulisk infrastruktur (som diker, dammer, kanaler og overføringer mellom vassdrag)”. WRSS konkluderer at Verdensbanken trenger å gjenoppta sitt arbeid i utvikling av ”high-reward, high-risk water infrastucture.” En av de som holdt innlegg under Verdensbankens presentasjon i Mexico var en tidligere energiminister (og miljøvernminister) fra India, som uttrykte sin store begeistring for strategien.” Store land trenger store løsninger,” som han sa.

Strategien ble likevel utfordret fra ulike hold. Den påtroppende leder for FNs miljøprogram (UNEP) og tidligere generalsekretær for World Commission on Dams, Achim Steiner, mente at debatten fortsatt er for smal. Det er fremdeles altfor ofte at noen mennesker i verden selv bestemmer hvilke alternativer folk skal ha. Forarbeidet i forhold til ulike alternativer er fortsatt for dårlig. Likedan arbeidet i forhold til å se om alternativet tåler en ”multi-stakeholder review”. Miljømessige og sosiale kostnader kan ikke kun beregnes økonomisk, men må inkludere en analyse av effektene på samfunnets svakeste. Vannkrisa, ifølge Steiner, skyldes dårlig forvaltning.

Andre som utfordret Verdensbanken var International Rivers Network som la fram en ny rapport Spreading the Water Wealth: Making Water Infrastructure Work for the Poor som argumenterer for at oppnåelse av FNs tusenårsmål krever en ny forsterket satsing på desentralisert, småskalainfrastruktur. Verdensbankens fokus på store dammer, kanaler og vanningssystemer vil aldri nå de mer enn 500 millioner familiene som driver småskalajordbruk og som FNs tusenårsmålprosjekt har beskrevet som ”episenteret for ekstrem fattigdom”. Rapporten retter et kritisk blikk på Verdensbankens argumentasjon om at vannlagringskapasitet per kapita, dvs hvor mye vannlagringsinfrastruktur man har bygd ut, er nøkkelfaktoren i forskjellen mellom rike og fattige land. Zambia og Zimbabwe, for eksempel, har en større vannlagringskapasitet per kapita enn USA, mens Ghana har en kapasitet tre ganger større enn Australia.

Gurria-rapporten

Behovet for ”en slags minimum plattform” i forhold til å sikre jordbruksproduksjon ble også nevnt i den såkalte Gurria-rapporten som ble lagt fram under forumet. Rapporten er utarbeidet av Task Force on Financing Water for All under ledelsen av Angel Gurria, tidligere finansminister i Mexico og påtroppende generalsekretær for Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Gurria-rapporten er en oppfølging av den tidligere Camdessus-rapporten (”Financing Water for All”) som ble lagt fram under den 3. World Water Forum i Kyoto. En av hovedkonklusjonene til Camdessus-rapporten var at offentlig sektor bør tilrettelegge for private investering ved å stille garantier og gode vilkår til disposisjon. Oppfølgingsrapporten tar for seg behovet for et større fokus på kapasitetsbygging på lokalt plan for å øke ”finansiell absorberingskapasitet”.

Rapporten støtter også opp om Verdensbankens oppfordring om økt støtte til infrastruktur, ihvertfall i Afrika – for å sikre jordbruksproduksjon. Samtidig gir rapporten mange gode grunner til at man ikke skal ha flere store vanningssystemer i andre verdensdeler, bl.a. de høye kostnadene knyttet til dette, lave priser på jordbruksprodukter, miljøskader på elver og grunnvann, og forurensing.

Under hele forumet var det få eksplisitte referanser til privatisering, og mange som hadde deltatt i tidligere World Water fora merket en endring i språkbruket. Uttrykkene ”privat sektor deltagelse” og ”privat-privat samarbeid” var likevel i hyppig bruk. Premissene for Gurria-rapporten var åpenbart fortsatt behovet for å legge til rette for privat sektor deltagelse. Nesten alle eksemplene gitt i rapporten er ulike former for offentlig-privat samarbeid Betydningen av privat finansiering i å sikre en minimumsplattform for vannsikkerhet ble også gjentatt av Verdensbanken i ulike møter.

På det alternative ”International Forum in the Defence of Water” som ble avholdt parallelt til World Water Forum var privatisering et hovedtema og delegater fra Asia og Latin-Amerika bekreftet at privatisering fortsatt er ”alive and kicking” i mange land. I Ecuador, for eksempel, er en ny bølge av privatiseringer underveis, mens i Niger inngår vannprivatisering som betingelse for et lån fra Verdensbanken. Det alternative forumet ble arrangert som en motvekt til det ”offisielle” forumets svært industri-dominerte agenda, og tok opp både retten til vann som menneskerett og alternativer til privatisering.

Public-public partnerships

Et viktig initiativ som ble lagt fram på forumet kom fra FN generalsekretærens Advisory Board on Water and Sanitation. Dette rådet som består i hovedsak av myndighetspersoner, tekniske eksperter og individer med bakgrunn i internasjonale finansinstitusjoner og næringsliv, kom med et Compendium of Actions som innebærer forslag til tiltak for å akselerere framskritt mot oppnåelse av FNs tusenårsmål. Handlingsplanen anerkjenner at uten en sterk forbedring av offentlig tjenesteyting, som står for over 90% av verdens eksisterende vannforsyning, vil tusenårsmålene ikke bli oppnådd. Tiltakene inkluderer en ny form for ”public-public partnership” (PUP) som skal forbedre effektiviteten til offentlige vannoperatører. Water Operators Partnership (WOP) skal være et samarbeidsprogram basert på gjensidig støtte mellom ulike vannoperatører som foregår på non-profit basis. Ifølge en av de som deltok i rådet, var det tunge ideologiske strider innad, men at resultatene var mer progressive enn man først kunne ha forventet. Som deltageren sa, ”det var ikke himmelen, men man kan være fornøyd likevel!”

En rapport fra World Development Movement som også ble lansert i Mexico, tok for seg argumentet om at privat sektoren har en viktig rolle å spille i å øke tilgangen til rent drikkevann og oppnå tusenårsmålene. Rapporten Pipe Dreams viser at de fleste kontraktene med private selskaper ikke innebærer investeringer i tilkoblinger til husholdninger uten vann. Hvor tilkoblinger er inkludert – i konsesjonskontrakter – blir målene sjelden oppnådd eller gjenforhandlet på bekostning av den vannløse befolkningen. Private selskaper er sterkt avhengig av de samme finansieringskilder som den offentlige sektoren har tilgang til og bringer ikke inn nye penger.

Vann som menneskerett

Uken kom til en slutt med blant annet en direkte overført beskjed fra Frankrikes president, Jacques Chirac. Ifølge Chirac, er utfordringen først og fremst finansiell. Det er viktig å se på potensialet til nye finansieringsmekanismer. En annen franskmann, Loïc Fauchon, president i World Water Council og leder av et privat vannselskap i Marseilles, talte varmt om forumets ”rammeverk for toleranse” hvor ”lytting og debatt seiret over strid og konflikt”. Dette var muligens en referanse til forsøket fra Bolivia, Cuba, Venezuela og Uruguay om å få forumet med på en alternativ ministererklæring som fastholdte retten til vann som en grunnleggende menneskerett. Erklæringen som også krevde at stater garanterer retten til vann til alle sine borgere ble ikke akseptert, heller ikke som et anneks til den offisielle ministererklæringen som ble gitt betegnelsen ”et resultat” av forumet.

Ministererklæringen som ble klappet inn var et relativt tannløst dokument som ”fastholdte den kritiske viktigheten vann har, spesielt ferskvann, for alle aspekter ved en bærekraftig utvikling” og fornyet støtte til tidligere vedtatte målsetninger og aksjonsplaner. Erklæringen inneholder en merkelig formulering med henhold til vannkraft: ”Ministrene anerkjenner implementeringen og viktigheten i noen regioner av nyskapende praksis som….utvikling av vannkraftprosjekter.” Dette var muligens et resultat av det pågående lobbyarbeidet gjennomført av Verdensbanken og andre aktører under hele forumet for økt vanninfrastruktur. Erklæringen fastholdte også at myndighetene har den primære rollen i å fremme bedre tilgang til trygt drikkevann”, noe som kunne tolkes som en stilltiende anerkjennelse av problemer knyttet til privatisering.

At privatisering har vært mislykket kom likevel klart fram i erklæringen fra det parallelle International Forum in Defense of Water. Erklæringen oppfordrer til nysatsing på demokratiske offentlige vanntjenester med større brukerdeltagelse og utveksling av kunnskap. Erklæringen krever at vann skal trekkes ut av alle internasjonale handelsavtaler og i likhet med det Latin-amerikanske forslaget for ministererklæringen, fastholder at tilgang til vann er en grunnleggende og umistelig menneskerett.

For mange har World Water Forum et legitimeringsproblem. Forumet har blitt en av de største arenaene for global diskusjon om vannressurser, men har likevel ingen mandat fra FN eller det internasjonale samfunnet. Mens mange land sendte høytstående delegasjoner til forumet, er World Water Forum ikke en del av en internasjonal prosess. Det sivile samfunnet mener at det bør være FN som arrangerer internasjonale konferanser om vann, og ikke private institusjoner som er dominert av næringslivsinteresser. World Water Council for sin del er allerede i gang med planer for neste World Water Forum i Tyrkia i 2009.