Årets tema for Verdens urfolksdag løfter fram urfolksjordmødre og deres avgjørende rolle for helse, omsorg og videreføring av kunnskap. Skal vi ta budskapet om å beskytte liv på alvor, må vi samtidig spørre hva som skjer når vannet, naturen og territoriene denne kunnskapen er knyttet til, settes under press.

Den 9. august markeres FNs internasjonale dag for verdens urfolk. Temaet for 2026 er «Honouring Indigenous Midwives: Safeguarding Life and Well-being» – å hedre urfolksjordmødre og beskytte liv og helse. FN løfter fram jordmødrenes betydning ikke bare som omsorgspersoner, men også som kunnskapsbærere som bidrar til helse, kulturell kontinuitet og videreføring av urfolks kunnskapssystemer. Temaet peker dermed langt utover selve fødselssituasjonen. Det handler om hvordan kunnskap om helse og omsorg inngår i større sammenhenger mellom mennesker, natur, territorier, språk og kultur. For FIVAS berører dette et grunnleggende spørsmål i arbeidet med vann og utvikling: Hva er det egentlig vi beskytter når vi sier at vi beskytter liv? For mange urfolk kan ikke helse, kultur, territorium og natur behandles som adskilte størrelser. Menneskers liv og helse henger sammen med tilgang til land og vann, biologisk mangfold, språk, sosiale relasjoner og kunnskap som er utviklet gjennom generasjoner. Å beskytte liv innebærer derfor også å beskytte de økologiske, kulturelle og politiske betingelsene som gjør livet mulig.

En jordmor bistår ved en av de mest grunnleggende overgangene i et menneskes liv. Men i mange urfolkssamfunn kan jordmorens rolle ikke reduseres til den avgrensede profesjonen vi kjenner fra et moderne sykehus. Kunnskap om svangerskap, fødsel og barseltid kan være tett knyttet til erfaringer med planter, ernæring, vann, lokale økosystemer, språk, ritualer og sosiale relasjoner. Kunnskapen utvikles gjennom praksis, overføres mellom generasjoner og tilpasses stadig nye forhold. Dette betyr ikke at det finnes én felles «urfolksmedisin» eller én bestemt urfolksforståelse av helse og natur. Verdens urfolk representerer et enormt mangfold av samfunn, språk, politiske systemer og kunnskapstradisjoner. Nettopp derfor er det problematisk når urfolks kunnskap framstilles som noe statisk, romantisk eller som en rest fra fortiden. Urfolks kunnskapssystemer er levende, dynamiske og samtidige. De som bærer denne kunnskapen, er ikke bare mottakere av utviklingspolitikk eller helsepolitikk. De er eksperter på sine egne samfunn, territorier og livsbetingelser.

Årets tema åpner dermed for et større spørsmål: Hva skjer med kunnskap om medisin, omsorg og fødsel dersom plantene denne kunnskapen bygger på, forsvinner? Hva skjer dersom en elv forurenses, vannføringen endres eller tilgangen til et område begrenses? Hva skjer dersom mennesker presses bort fra territorier hvor kunnskapen har blitt utviklet og praktisert gjennom generasjoner? Sammenhengen mellom helse og territorium blir særlig tydelig når vi ser på vann. For et vannkraftselskap kan en elv først og fremst framstå som vannføring, fallhøyde og energipotensial. For offentlige myndigheter kan den framstå som en ressurs som skal reguleres gjennom konsesjoner, planer og forvaltningsregimer. For en investor kan den representere framtidig avkastning. Men den samme elven kan samtidig være drikkevann, fiskeri, matproduksjon, transportvei, historie, identitet, spiritualitet og hjem. Ingen av disse perspektivene er nødvendigvis uttømmende alene. Problemet oppstår når ett av dem får makt til å definere hva elven er, hvilke verdier som teller, og dermed også hvilke tap som kan aksepteres.

Moderne vannforvaltning er avhengig av måling. Vi må vite hvor mye vann som finnes, hvordan vannføringen endres, hvor mye som kan tas ut, hvilken økologisk tilstand et vassdrag har, og hvordan vann skal fordeles mellom ulike behov. Problemet er derfor ikke måling i seg selv. Problemet oppstår når det som kan måles, behandles som hele virkeligheten. En kubikkmeter vann forteller oss ikke hvilken betydning vannet har for menneskene som lever med det. En konsesjon forteller oss ikke nødvendigvis om et lokalsamfunn opplever beslutningen som legitim. En konsekvensutredning kan gi avgjørende kunnskap om miljøvirkninger, men kan ikke alene avgjøre hvilke former for tap et samfunn skal måtte akseptere. Dette er særlig viktig i møte med urfolk, fordi spørsmål om natur og vann også handler om rettigheter. FNs erklæring om urfolks rettigheter, UNDRIP, slår fast rettigheter knyttet blant annet til selvbestemmelse, kultur, helse, tradisjonelle landområder, territorier og ressurser. Erklæringen understreker også staters plikt til å konsultere og samarbeide med urfolk gjennom deres egne representative institusjoner i relevante beslutningsprosesser.

Her står prinsippet om fritt, forhåndsinformert samtykke – Free, Prior and Informed Consent (FPIC) sentralt. FPIC innebærer langt mer enn å arrangere et informasjonsmøte om et prosjekt som allerede i praksis er besluttet. Prinsippet handler om at konsultasjoner må skje uten press, før avgjørende beslutninger tas, på grunnlag av relevant og forståelig informasjon, og gjennom institusjoner som urfolk selv anerkjenner som representative. Det er nært knyttet til retten til selvbestemmelse og til muligheten for å påvirke beslutninger som berører egne territorier, ressurser og livsgrunnlag. I bunn og grunn handler dette om makt: Hvem får definere hva utvikling skal være, hvilke interesser som skal veie tyngst, og hvilke konsekvenser andre skal måtte leve med?

Disse spørsmålene blir stadig viktigere i den globale energi- og klimaomstillingen. Verden trenger en omfattende overgang bort fra fossile energikilder, og utbygging av fornybar energi er en nødvendig del av denne omstillingen. Men behovet for fornybar energi, kritiske mineraler og ny infrastruktur opphever ikke urfolks rettigheter. Tvert imot gjør tempoet og omfanget i omstillingen det enda viktigere å sikre at rettighetene respekteres. Det samme gjelder vannkraft. Vannkraft kan produsere store mengder fornybar elektrisitet og spille en viktig rolle i energisystemer med lave utslipp. Men betegnelsen «fornybar» kan ikke alene fortelle oss om et konkret prosjekt er sosialt rettferdig, økologisk forsvarlig eller i samsvar med menneskerettighetene. Et prosjekt kan redusere klimagassutslipp og samtidig skape andre alvorlige konflikter. Det kan gi elektrisitet til mange mennesker og samtidig endre livsbetingelsene dramatisk for dem som bor langs én bestemt elv. Det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt og samtidig innebære tap som vanskelig lar seg uttrykke i kroner, kilowattimer eller tonn CO₂. Derfor må bærekraft også forstås som et spørsmål om rettigheter: Kan et prosjekt kalles bærekraftig dersom menneskene som har levd med og forvaltet området gjennom generasjoner, ikke har reell innflytelse over hva som skjer med det?

Altfor ofte framstilles urfolks deltakelse som et spørsmål om å «inkludere lokale perspektiver» i prosjekter som andre allerede har definert. Men urfolks rettigheter går lenger enn dette. Selvbestemmelse innebærer at urfolk ikke bare skal høres, men at deres egne institusjoner, prioriteringer og beslutninger må tas på alvor. Det krever også at vi utfordrer snevre forestillinger om hvem som regnes som ekspert. Ingeniøren kjenner turbinen. Hydrologen kjenner vannføringen. Biologen kan undersøke økosystemet. Juristen kjenner regelverket. Samtidig kan mennesker som har levd med en elv eller et landskap gjennom generasjoner besitte inngående kunnskap om økologiske endringer, arter, sesonger, vannbruk, historie og kulturelle sammenhenger. Ingen av disse kunnskapsformene bør automatisk oppheve de andre. Utfordringen er å utvikle beslutningsprosesser hvor ulike kunnskapssystemer faktisk kan møtes, uten at ett av dem på forhånd er gitt retten til å definere virkeligheten for alle de andre. Dette er også en viktig lærdom fra årets urfolksdag. Å anerkjenne en jordmor som kunnskapsbærer handler til slutt om noe langt større enn jordmorfaget. Det handler om hvem som får produsere kunnskap, hvem som blir lyttet til, og hvem som får være med på å bestemme.

Dette er heller ikke spørsmål Norge kan betrakte på avstand. Norske offentlige og private aktører deltar internasjonalt i energi-, naturressurs- og utviklingsprosjekter, og norsk kapital, bistand og næringsliv er involvert i land og regioner der urfolk har etablerte rettigheter til territorier og naturressurser. Når norske aktører er involvert, kan vi derfor ikke nøye oss med å spørre om et prosjekt bidrar til økonomisk utvikling, energiproduksjon eller reduserte klimagassutslipp. Vi må også spørre om berørte urfolk ble involvert tidlig nok til faktisk å kunne påvirke beslutningen, om de fikk tilgang til relevant informasjon på en forståelig måte, om deres representative institusjoner ble respektert, hvordan kunnskap om vann, natur og territorium ble behandlet, og om beslutningsprosessene ga reell innflytelse. Dette er spørsmål som bør stilles før konflikter oppstår, ikke først etter at tilliten er brutt og motsetningene har blitt fastlåste.

Verdens urfolksdag minner oss dermed om noe mer grunnleggende enn behovet for å anerkjenne én yrkesgruppe eller én form for kunnskap. Årets tema – «Honouring Indigenous Midwives: Safeguarding Life and Well-being» – inviterer oss til å anerkjenne mennesker som gjennom kunnskap, omsorg og erfaring bidrar til å føre liv videre, samtidig som det utfordrer oss til å se hvilke samfunnsmessige og økologiske forutsetninger dette arbeidet avhenger av. Anerkjennelsen kan derfor ikke stoppe ved jordmorens dør. Dersom vi vil beskytte kunnskapen, må vi også beskytte muligheten til å praktisere den. Dersom vi vil beskytte helse, må vi beskytte vannet mennesker er avhengige av. Dersom vi vil beskytte kulturell kontinuitet, må vi ta rettigheter til land og territorier på alvor. Og dersom vi virkelig vil respektere urfolks selvbestemmelse, må deres stemmer ha betydning også når deres prioriteringer kolliderer med interessene til myndigheter, selskaper eller investorer.

For å beskytte liv er ikke bare å beskytte mennesket. Det er også å beskytte vannet, territoriet, kunnskapen og relasjonene som gjør livet mulig.