Av Esten Ødegaard, FIVAS – Foreningen for Internasjonale Vannstudier

Sanitær er ikke en sektor man kan nedprioritere; den må løftes betydelig høyere på den politiske dagsordenen.

En global utfordring vi fortsatt undervurderer

Verdens toalettdag 19. november kan ved første øyekast virke som en kuriositet. Men bak markeringen ligger en av vår tids mest alvorlige – og mest underrapporterte – globale utfordringer. Årets tema, «Sanitær i en verden i endring», peker direkte på et område som avgjør om samfunn lykkes med å sikre helse, likestilling, klimatilpasning og bærekraft. FN anslår i UNICEF/WHO-rapporten Progress on Household Drinking Water, Sanitation and Hygiene 2000–2022 at 3,5 milliarder mennesker mangler trygge sanitærløsninger, og at 494 millioner fortsatt praktiserer åpen avføring. WHO og UNICEF viser at 1,4 millioner mennesker dør hvert år av sykdommer som kunne ha vært forebygget med bedre vann, sanitær og hygiene. Det er flere enn dødsfallene fra malaria og hiv/aids til sammen.

Verdensbanken beregner at mangelfull sanitær koster verdensøkonomien rundt 260 milliarder dollar årlig i tapt produktivitet og helseutgifter. Dette er ikke randfenomener, men symptomer på en global systemsvikt.

Klimakrisen gjør sanitærkrisen akutt

Klimakrisen forsterker situasjonen dramatisk. Ifølge FNs klimapanel (IPCC AR6, 2022) øker ekstremnedbør risikoen for at latriner og avløpsnett bryter sammen, tørke svekker vannbaserte systemer, og stigende havnivå forurenser grunnvann og septiktanker.

I forbindelse med Verdens toalettdag 2024 advarte FNs generalsekretær om at trygg sanitær er en «hjørnestein i folkehelsen og menneskelig verdighet», og at klimaendringene nå svekker sanitærsystemer i alle regioner.

Verdensbanken anslår at klimarelaterte skader på vann- og sanitærsystemer kan koste utviklingsland opp mot 421 milliarder dollar årlig innen 2050. Klimakrisen er dermed allerede en sanitærkrise – og mangelen på robuste løsninger gjør samfunn langt mer sårbare.

Urbanisering: Presset øker der behovene er størst

Den raske urbaniseringen forsterker presset ytterligere. FN anslår i World Urbanization Prospects (2022) at 70 prosent av verdens befolkning vil bo i urbane områder innen 2050. Over én milliard mennesker bor allerede i uformelle bosettinger, ofte helt uten sanitærtilbud.

I flere afrikanske og asiatiske megabyer slippes mer enn 90 prosent av avløpsvannet urenset ut i naturen. Konsekvensene er brutale: hyppige utbrudd av diarésykdommer, kolera og parasittinfeksjoner, særlig blant barn. Over 430 000 barn dør hvert år av diarésykdommer som i stor grad kunne vært forhindret.

Sanitær er dermed ikke bare et helseproblem – det er et hinder for utdanning, likestilling og sosial stabilitet.

Norge står heller ikke utenfor problemstillingen. Økende styrtregn presser norske avløpsnett til bristepunktet. Miljødirektoratet viser at flere kommuner opplever økende utslipp av urenset kloakk ved ekstremnedbør. Sanitær er derfor også et spørsmål om norsk klimatilpasning og beredskap.

Løsningene og kompetansen finnes – men prioriteringen mangler

UN-Waters rapport State of Sanitation (2020) dokumenterer at vannfrie toaletter, naturbasert rensing, småskala avløpssystemer og avfall-til-energi-teknologier fungerer godt i mange land. Likevel går mindre enn 1,5 prosent av global bistand til sanitær. Norge ligger like lavt: Norads tall viser at kun 0,5–1 prosent av norsk bistand i 2023 gikk til sanitærrelaterte tiltak.

Dette står i sterk kontrast til Norges prioriteringer innen global helse, utdanning og klimatilpasning – alle felt som er direkte avhengige av gode sanitærløsninger.

NMBU, NTNU og SINTEF er internasjonalt ledende innen vann, avløp, klimatilpasning og desentraliserte sanitærsystemer. Norske teknologiaktører utvikler løsninger som etterspørres globalt. FIVAS og andre organisasjoner bidrar med kritiske analyser og solid feltkunnskap.

Likevel behandles sanitær fortsatt som et politisk blindfelt i norsk utviklingspolitikk.

Skal Norge ta sanitærkrisen på alvor, må feltet få en langt tydeligere og mer langsiktig prioritering. Finansieringen må økes betraktelig og rettes mot løsninger som er klimatilpassede og tilpasset raskt voksende byer og sårbare lokalsamfunn.

Desentraliserte og naturbaserte løsninger må styrkes, og lokal innovasjon og sivilsamfunn i lavinntektsland må få større handlingsrom.

Sanitær er grunnleggende for verdighet og samfunnsrobusthet

Sanitær handler ikke om rør og betong. Det handler om helse, verdighet og samfunnets motstandskraft. Verdens helseorganisasjon understreker at trygg sanitær er grunnleggende for menneskers helse og verdighet. FNs kampanje for 2025 minner oss om at vi alltid vil trenge toaletter – et enkelt budskap som samtidig avslører en dyp politisk forsømmelse.

Norge har kunnskapen og kapasiteten til å bidra til en global sanitærsatsning og -omstilling. Det som mangler, er politisk vilje.