World Water Week 2026 viste hvor tett vann henger sammen med matproduksjon, ernæring, jord, natur og politisk innflytelse. For FIVAS og FIAN Norge er dette kjernen i det videre samarbeidet: Bærekraftsmål 2 og 6 kan ikke behandles hver for seg, og løsningene må vurderes ut fra hvem som får tilgang til ressursene, hvem som deltar i beslutningene, og hvem som bærer kostnadene.

Vannmangel handler også om makt

World Water Week ble arrangert i Stockholm og digitalt fra 23. til 27. august under temaet «Water for People and Progress». Flere av sesjonene viste at vannmangel sjelden bare skyldes at det finnes for lite vann.

Tilgangen formes også av hvem som kontrollerer ressursene, hvilke former for produksjon som prioriteres, hvordan offentlige tjenester finansieres, og hvem som får delta i beslutningene.

En menneskerettslig tilnærming behandler mennesker som rettighetshavere, ikke som passive mottakere av hjelp. Retten til trygt drikkevann og sanitærforhold innebærer at myndighetene har plikt til å sikre grunnleggende tjenester uten diskriminering. Retten til mat handler tilsvarende om mer enn å produsere størst mulig mengde mat. Maten må være tilgjengelig, trygg og ernæringsmessig tilstrekkelig, og mennesker må ha mulighet til å skaffe seg den på en verdig måte.

Disse rettighetene er tett forbundet. Uten vann kan mennesker verken dyrke mat, holde husdyr eller opprettholde økosystemene som matproduksjonen avhenger av. Samtidig påvirker landbruket hvor mye vann som er tilgjengelig for mennesker og natur.

Deltakelse må gi innflytelse

Sesjonen «Water for People, with People» løftet fram betydningen av å utvikle vannforvaltningen sammen med lokalsamfunn, kvinner og ungdom.

Det er ikke tilstrekkelig å invitere mennesker til et møte etter at prosjektet og løsningene allerede er bestemt. Meningsfull deltakelse må begynne før beslutningene tas. Rettighetshaverne trenger forståelig informasjon, tid til å organisere seg og en reell mulighet til å påvirke resultatet.

Deltakelsen må også kunne føre til at planer endres, utsettes eller stanses. Ellers kan konsultasjoner bli brukt som dokumentasjon på at en prosedyre er gjennomført, uten at maktforholdene faktisk har endret seg.

Det samme gjelder kjønnsperspektivet. Det er ikke nok å telle hvor mange kvinner som deltar. Vannforvaltningen må også undersøke hvem som kontrollerer jord, vann, inntekter og teknologi, hvem som utfører det ubetalte arbeidet knyttet til vann og mat, og hvem som har myndighet til å fatte beslutninger.

Matproduksjonen begynner med vann

Sammenhengen mellom mat og vann var et gjennomgående tema under konferansen. Sesjoner om grunnvann, vannmangel i landbruket og vann-, energi-, mat- og økosystemnexusen viste hvorfor matsikkerhet avhenger av langsiktig vannforvaltning.

Grunnvann kan gjøre det mulig å produsere mat gjennom tørre perioder. Men overforbruk kan pågå lenge før konsekvensene blir synlige. Når grunnvannsnivået faller, har store gårder og selskaper ofte mulighet til å bore dypere eller kjøpe alternative forsyninger. Småskalaprodusenter og lokalsamfunn har sjelden de samme ressursene.

Et fysisk fall i grunnvannsnivået kan derfor forsterke eksisterende ulikhet. Forvaltningen må handle om mer enn hvor mange kubikkmeter som er tilgjengelige. Den må også avgjøre hvilke behov som skal prioriteres, hvor mye uttak naturen tåler, og hvordan de som er avhengige av vannet, får delta i beslutningene.

FAO løftet samtidig fram behovet for å plassere bønder i sentrum for arbeidet med vannmangel i landbruket. Bønder har viktig kunnskap om jord, nedbør, plantesorter og lokale endringer. Men det må skilles mellom småskalaprodusenter som dyrker mat til lokale markeder, og store selskaper som produserer for eksport.

Når landbrukets vannbruk diskuteres, må det derfor spørres hvem som bruker vannet, hva som produseres, hvem produksjonen er til for, og hvem som får inntektene.

Det oversette vannet i jorda

World Water Week rettet også oppmerksomheten mot «grønt vann»: nedbør som lagres som fuktighet i jord og vegetasjon og brukes av planter.

Grønt vann er avgjørende for regnbasert landbruk, skog, beitemarker og økosystemer. Likevel har vannpolitikken ofte vært mest opptatt av elver, innsjøer, reservoarer og grunnvann.

Når jord forringes, skog fjernes eller våtmarker bygges ned, reduseres landskapets evne til å holde på vann. Resultatet kan bli lavere avlinger, mer erosjon, større flomfare og økt sårbarhet for tørke.

Tiltak for jordhelse, naturrestaurering og bærekraftig landbruk er derfor også vanntiltak. Beskyttelse av jord, natur og vann er deler av den samme forutsetningen for langsiktig matproduksjon.

Handel kan flytte vannbelastningen

Internasjonal handel med mat er også en indirekte handel med vann. Frukt, grønnsaker og andre varer kan produseres i områder der grunnvannet faller eller elvene allerede er under sterkt press, mens varene og inntektene flyttes til andre deler av verden.

Det er derfor ikke nok å måle hvor effektivt den enkelte gården bruker vann. Det samlede uttaket i området må også være bærekraftig, og lokalbefolkningens behov og økosystemenes tålegrenser må ivaretas.

En gård kan produsere mer per liter vann uten at det totale forbruket går ned. Dersom effektiviseringen brukes til å utvide produksjonen, kan belastningen øke. Vanneffektivitet må derfor kombineres med grenser for samlet uttak og en rettferdig prioritering mellom ulike behov.

En felles agenda for FIVAS og FIAN

Sammenhengen mellom vann, mat og menneskerettigheter står sentralt i FIVAS og FIAN Norges Norad-støttede prosjekt «Strengthening information and engagement for SDGs 2 and 6».

FIVAS bidrar med kunnskap om vannforvaltning, elver, økosystemer, infrastruktur og selskapsansvar. FIAN bidrar med en menneskerettslig tilnærming til retten til mat og ernæring, tilgang til jord og naturressurser, deltakelse og ansvarliggjøring.

I det videre arbeidet blir det viktig å forklare sammenhengen mellom grunnvann, jordhelse, matproduksjon og ernæring. Data og digitale verktøy må brukes kritisk, og det må undersøkes hvem som bestemmer hva som måles. Ungdom, bønder, kvinner, urfolk og lokale organisasjoner må behandles som kunnskapsprodusenter og politiske aktører, ikke bare som målgrupper.

Gjennom kunnskapsportal, ungdomsplattform, skoleaktiviteter, artikler og arrangementer kan FIVAS og FIAN gjøre disse sammenhengene forståelige og relevante for flere.

Ingen mat uten vann. Men heller ingen rettferdig vannforvaltning uten menneskerettigheter, deltakelse og tydelig ansvar.