Nesten 60 år etter at International Association for Water Law (AIDA) ble etablert, samlet organisasjonen vannjurister, forskere og forvaltere fra hele verden i Oslo. AIDA World Water Law Congress 2026 viste et fagfelt i endring. Det handler ikke lenger bare om hvem som kan bruke vann, men om hvilke lover og institusjoner som kan sikre rettferdig fordeling, beskytte natur og menneskerettigheter og fungere i et klima som blir stadig mindre forutsigbart.

Fra 24. til 26. juni var Universitetet i Oslo vertskap for AIDA World Water Law Congress 2026, i samarbeid med blant andre Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Temaet var «Water Law and Governance in Times of Climate Change and Biodiversity Loss», og programmet samlet perspektiver fra blant annet jus, hydrologi, samfunnsvitenskap og praktisk vannforvaltning.

For FIVAS traff kongressen flere spørsmål som står sentralt i vårt arbeid: Hvem har rett til vann? Hvordan påvirker vannforvaltning matproduksjon og natur? Hvordan skal ulike interesser veies mot hverandre når vann brukes til blant annet energi og jordbruk? Og hvilke institusjoner trenger vi for å sikre at gode prinsipper faktisk får betydning i praksis?

Fra AIDAs historie til Oslo

AIDA ble etablert i Washington D.C. 30. mai 1967 som svar på behovet for et internasjonalt forum for vannrett og for utvikling og utveksling av kunnskap om nasjonal og internasjonal regulering av ferskvannsressurser.

Mye har skjedd siden 1967. Den gang sto store dammer, irrigasjon, vannkraft og nasjonal ressursutvikling sentralt i internasjonal vannpolitikk. Disse spørsmålene er fortsatt viktige, men Oslo-kongressen viste hvor mye bredere vannretten har blitt.

Klimaendringer, naturtap, menneskerettigheter, urfolks rettssystemer, matsikkerhet, energiproduksjon og økende konkurranse om ferskvann må nå håndteres samtidig. Vannrett handler derfor ikke lenger bare om å regulere bruk og fordeling, men også om hvordan økologiske grenser, sosiale rettigheter og langsiktig bærekraft kan bygges inn i lovverket.

En rettsstat for ferskvannet

Et av kongressens viktigste bidrag kom allerede den første dagen gjennom The Manifesto for the Freshwater Rule of Law.

Under ledelse av Gabriel Eckstein diskuterte Stefano Burchi, Jessica Troell, Zaki Shubber og Robyn Stein hvordan nasjonal lovgivning og sterke institusjoner kan bli en tydeligere del av svaret på verdens vannproblemer.

Manifestet tar utgangspunkt i et enkelt, men avgjørende poeng: Internasjonale mål og gode politiske intensjoner er ikke nok. Rettferdig og bærekraftig vannforvaltning må også bygges inn i nasjonal lovgivning og institusjoner som faktisk fungerer.

Målet er å utvikle prinsipper som land kan bruke til å undersøke hvor egne systemer for vannforvaltning må styrkes. Freshwater Rule of Law handler dermed ikke bare om at det finnes lover, men om at regelverket er rettferdig, tydelig, mulig å håndheve og forankret i institusjoner med kapasitet og ansvar.

Det gjør manifestet særlig relevant. Spørsmålet er ikke bare om et land har en vannlov. Det avgjørende er hva loven faktisk gjør: Hvem beskytter den? Hvem får bruke vann? Hvilke miljøgrenser setter den? Kan mennesker gjøre rettighetene sine gjeldende? Og finnes det myndigheter som kan gjennomføre og håndheve reglene?

Vannrett er derfor også et spørsmål om makt.

Når retten til vann også blir et spørsmål om mat

Dette ble enda tydeligere dagen etter i plenumsesjonen «Plural Water Rights and Food Security of Disadvantaged Groups in the Context of Climate Change», ledet av professor Anne Hellum. Panelet samlet Bill Derman, Patricia Kameri-Mbote, Barbara Janusz-Pawletta, Jessica Troell og Barbara van Koppen.

For FIVAS var dette en særlig aktuell diskusjon. Sammen med FIAN Norge går vi inn i et nytt samarbeid der sammenhengene mellom bærekraftsmål 2 om mat og bærekraftsmål 6 om vann står sentralt.

Panelet tok utgangspunkt i at klimaendringer allerede utfordrer både vann- og matsikkerhet. Når konkurransen om vann øker, risikerer småskalabrukere som er avhengige av lokale og sedvanebaserte systemer, å tape mot større og mektigere vannbrukere. Sesjonen fremhevet særlig konsekvensene for rurale og urfolkskvinner og for den mat- og helsesikkerheten lokale produksjonssystemer bidrar til.

Her blir begrepet plural water rights viktig. I mange samfunn eksisterer statlige lover side om side med sedvanebaserte, kollektive og lokale ordninger for hvem som kan bruke vann. Dersom bare formelle tillatelser blir anerkjent av staten, kan mennesker som har brukt og forvaltet vann gjennom generasjoner, plutselig stå juridisk svakere.

Panelet koblet også dette til den globale dialogen om water tenure, altså de formelle og uformelle ordningene som avgjør hvem som får tilgang til, bruker, kontrollerer og forvalter vann.

Klimaendringer gjør dermed vannmangel til mer enn et spørsmål om fysisk knapphet. Det blir også et fordelingsspørsmål: Når vannet blir knappere, hvem mister tilgangen først?

Når vann ikke bare er en ressurs

Kongressen utfordret også selve utgangspunktet for mye tradisjonell vannrett.

I sesjonen «Indigenous Water Laws & Relationships Responding to Climate Change and Biodiversity Imperatives» ble ulike urfolksperspektiver på vannrett og forvaltning løftet fram. Diskusjonene viste hvordan flere urfolks rettstradisjoner forstår vann som en relasjon preget av ansvar og gjensidighet, snarere enn bare som en ressurs, eiendel eller bruksrett.

Dette åpner for en annen juridisk inngang til vannforvaltning. Dersom vann ikke bare forstås som noe mennesker har rett til å bruke, men også som noe mennesker har forpliktelser overfor, endres også spørsmålene lovverket må stille.

Det gir en naturlig forbindelse til diskusjonene om naturens rettigheter og juridisk anerkjennelse av elver og andre økosystemer. Slike modeller utfordrer forestillingen om at det bare er menneskelige interesser som kan ha en tydelig juridisk posisjon.

Et sentralt spørsmål for framtidens vannrett blir derfor om lovverket i større grad må beskytte selve økosystemenes funksjon, og ikke bare regulere menneskers adgang til å bruke vannet.

Vann, energi og norsk forvaltning

Norge ga samtidig kongressen et nærliggende eksempel på hvordan vannrett fungerer i praksis.

På avslutningsdagen diskuterte plenumsesjonen «Competing Needs, Shared Resources: Rethinking the Water–Energy Nexus?» hvordan overgangen til fornybar energi kan skape nye konflikter mellom energiproduksjon, vannforsyning, jordbruk og natur.

FIVAS fikk også møte NVE gjennom opplegget «Hydropower in Norway – Meeting with the Norwegian Licensing Authority». Her sto norsk vannkraft, konsesjonssystemet og utfordringer knyttet til klimaendringer og naturmangfold sentralt.

For FIVAS ga dette en konkret kobling mellom prinsippene som ble diskutert på kongressen og de faktiske beslutningene vannforvaltning består av.

For hva betyr Freshwater Rule of Law når prinsippene skal omsettes i praksis? Da handler det om konsesjoner, miljøvilkår, vannføring, kunnskapsgrunnlag, kontroll og om hvordan energi-, klima- og naturhensyn veies mot hverandre.

Norsk vannkraft illustrerer samtidig en bredere utfordring. Også fornybar energi kan skape konflikter om natur og vann. Det gjør behovet for tydelige regler, åpne beslutningsprosesser og sterke institusjoner desto viktigere.

Å lage vannlover for en framtid vi ikke kjenner

Kongressen ble avsluttet med professor Susanne Schmeiers keynote «Futuring water law: How to shape the futures of water law in a changing world?».

Schmeier arbeider med vannkooperasjon, jus og diplomati, og med hvordan juridiske og institusjonelle mekanismer kan forebygge konflikt og styrke samarbeid om delte vannressurser.

Tittelen på foredraget oppsummerer kanskje kongressens viktigste utfordring.

Vannrett bygger nødvendigvis på forestillinger om framtiden. Regler om vannføring, tillatelser, jordbruk, kraftproduksjon og fordeling bygger på antakelser om hvor mye vann som finnes, når det kommer og hvem som trenger det.

Men hva skjer når gårsdagens vannforhold ikke lenger er et godt mål på morgendagens?

Nesten seks tiår etter at AIDA ble etablert, er behovet for vannrett neppe blitt mindre. Men oppgaven har blitt større.

Framtidens vannrett må ikke bare avgjøre hvem som kan bruke vannet. Den må også bidra til å fordele vann rettferdig, beskytte levende ferskvannsøkosystemer, anerkjenne ulike former for rettigheter og sikre at institusjonene faktisk fungerer.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor mye vann framtiden vil gi oss, men hvilke regler vi velger å møte den framtiden med.