Andrew Preston

Moore ville belyse dagens situasjon med henhold til implementering av kommisjonens sluttanbefalinger om et nytt progressivt beslutningsrammeverk for vann- og energiprosjekter. Det finnes land og institusjoner som ”gjør det” – dvs. aktivt prøver å finne måter å implementere WCDs budskap – og det finnes andre som ”ikke gjør det”, men som murrer fra sidelinjene og i noen tilfeller snakker ihjel hele idéen.

Det kinesiske medlemmet av WCD som trakk seg fra Kommisjonen ett år før rapporten var ferdig, sannsynligvis etter press fra egen ledelse (departementet for vannressursforvaltning i Kina) fulgte nok ordtaket bokstavelig. Kina er et av landene som sier at det ikke går. Med over 22.000 store demninger, nesten halvparten av alle store dammene i verden, og et stort antall planlagte nye prosjekter, er dette åpenbart et stort hinder for å få på plass et internasjonalt regelverk som sikrer en rettferdig og bærekraftig bruk av vannressurser verden over.

Men det skjer ting i Kina. På grasrotnivå er det et stadig økende bevissthet om risikoene ukontrollerte damutbygginger medfører for miljøet, lokalsamfunn og kulturarv. Prosjektet Tre Kløfter har lenge vært i søkelyset i Kina på grunn av korrupsjonen som har fulgt prosjektet. Men i det siste har kinesiske miljøorganisasjoner med allierte i media begynt å utfordre myndighetene på andre områder. En kampanje mot myndighetenes planer om å bygge ut 13 dammer på Nu-elva (Thanlwin/Salween) i Sørvest-Kina har fått støtte fra 87 kinesiske organisasjoner og 380 eksperter, journalister og andre enkeltpersoner.
Kinesiske aktivister deltok nylig i et møte i Kambodsja for NGOer og berørte grupper fra hele Sørøst-Asia. I tillegg til å dele erfaringer fra deres arbeid i Kina, var aktivistene svært interesserte i å høre om konsekvensene av kinesisk finansierte dammer i andre land i regionen. Behovet for internasjonale retningslinjer for å unngå at kinesiske selskaper driver uansvarlig vannkraftutbygging både hjemme og i andre land ble påpekt av aktivistene.

Tross skeptikerne, er det et stadig økende antall land og institusjoner som ”allerede gjør det.” Kun i 2005 har HSBC, den Europeiske Investeringsbanken (EIB) og den Europeiske Banken for Rekonstruksjon og Utvikling (EBRD) annonsert at de skal ta i bruk WCDs anbefalinger i vurdering av nye damprosjekter. OECD-landene har anerkjent verdien av WCD i forhold til eksportkredittfinansiering av store vannkraftprosjekter, mens nasjonale ”multi-stakeholder” dialoger har foregått i en rekke land, blant annet Uganda, Sør-Afrika og vårt naboland, Sverige. 5 år etter WCDs sluttrapport ble utgitt, er det nok av eksempler for WCD-relaterte intiativer og arbeid. Noe av dette er presentert i denne utgaven av Vann og Konflikter. Er det ikke på tide at Norge følger med i utviklingen?