Victoriasjøen i fare

FivasUganda, Vannkraft

Frida Bengtsson og Anne Kjersti Narmo

Februar 2006: En akutt strømkrise mørklegger Ugandas hovedstad Kampala. President Yoweri Museveni er på valg og går gang på gang ut i media og legger skylden for strømmangelen på opposisjonen og miljøaktivister. Over hovedstaden brer mørke skyer seg; oljeforbrenningsanleggene fyrer for fullt for å bøte på kraftproduksjonen. Men hva er årsaken til at landet opplever energikrise?

Strømrasjonering

Gjennom mer enn fire tiår har Uganda vært avhengig av vannkraft fra den hvite Nilens kilde – Victoriasjøen. Ved Jinja, i utløpet av Victoriasjøen, finnes to kraftverk som alene står for nesten all strømproduksjonen i Uganda. Men de siste årene har vannkraftverkene operert for under halv maskin.

Strømrasjoneringen i februar betyr mørkelegging for Kampalas innbyggere store deler av døgnet, flere ganger i uken. Frustrasjonen er stor, blant annet i industrisektoren. Til og med kontorene hos Ministry of Energy ble uten strøm. Fra før av er elektrisitetsforsyningen allerede utilstrekkelig og upålitelig.

Siden 1959 har utløpet av Victoriasjøen blitt regulert av mennesker. Byggingen av demningen og kraftverket Nalubaale, tidligere kalt Owen Falls omgjorde dermed Victoriasjøen fra en naturlig innsjø til et gigantisk vannmagasin, med en utstrekning på nærmere 70 000 kvadratkilometer. Utløpet ble tidligere naturlig regulert av noen stryk, Ripon Falls, men disse ble gravd ut og dessuten oversvømt ved neddemmingen. I 1995 ble så en kanal, Owen Falls ”Extension”, med det tilhørende Kiira kraftverk, gravd ut parallelt med Nilen for å kunne generere mer strøm fra noen ekstra turbiner.

Reguleringen av vannføringen ved Nalubaale-demningen ble inngått som en avtale mellom Uganda og Egypt. I denne avtalen er det Egypt som er mest avhengig av Nilen. Den såkalte ”agreed curve” forplikter Uganda til å slippe en viss mengde vann gjennom kraftverkene avhengig av vannivået i Victoriasjøen. Mengden vann skulle ligne på den naturlige vannføringen før kraftverket ble bygd. Fra flere hold er det påpekt at Uganda har ignorert denne avtalen lenge og sluppet ut mye mer vann enn avtalen tillater. Dette blir blant annet påvist i en rapport skrevet av vanningeniøren Daniel Kull basert i Kenya. Rapporten ble utført på oppdrag fra International Rivers Network.

Kraftverkene er overdimensjonerte. Ifølge Kull er årsaken til at Victoriasjøen tørker inn kraftverkene ved Owen Falls ikke tørke. Siden slutten av 2003 har vannstanden ved utløpet av Victoriasjøen sunket dramatisk med 1,1 meter. Studien til Kull, som er basert på grundige analyser, viser at kraftverkene bidrar med så mye som 55 prosent av vanntapet. Tørke bidrar altså med bare 45 prosent.

Kraftverkenes funksjon som ”propper” i Victoriasjøen kom som en stor overraskelse på det ugandiske folk og myndigheter, til tross for at ”agreed curve” systematisk har blitt overskredet det siste tiåret. Offentlig informasjon rundt slike reguleringer er mangelfull. Men det folk er smertelig klar over, er at underskuddet på elektrisitet i Uganda er stort. Tidlig i 2006 var underskuddet på 180 MW, noe som kanskje høres lite ut, men den samlede kraftproduksjonen i landet er ikke på mer enn 350 MW. Til historien hører det med at bare 3-5 prosent av innbyggerne har strøm.

Nye kraftverk på Nilen

Man har tenkt å bøte på kraftunderskuddet ved å bygge ut mer vannkraft. Noen få kilometer sør for Owen Falls ligger flere stryk kalt Bujagali Falls. De er populære for rafting og er dessuten er viktige for lokale naturreligioner. Bujagali-fallene har vært gjenstand for ti års stridigheter om lønnsomheten og konsekvensene av å bygge et kraftverk her. De siste funnene rundt den hydrologiske situasjonen har tilspisset debatten enda mer om hvorvidt det er forsvarlig å bygge enda et kraftverk her.

I desember 2005 undertegnet myndighetene en avtale med Industrial Promotion Services, et konsortium ledet av Aga Khan. I april 2006 annonserte regjeringa at byggingen av Bujagali skulle starte på slutten av året.

Man har sett på Victoriasjøen som en uutømmelig vannkilde og man har oversett det faktum at denne kilden er del av et komplekst økosystem. Nalubaale og Kiira ble begge bygget under den forutsetning at vannføringen var stabil høy. Da vanntilførselen sviktet, kompenserte man ved å kjøre mer vann igjennom kraftverkene. De siste funnene utfordrer en videre utbygging langs elva, dessuten hvor bærekraftige de eksisterende kraftverkene er. Velger man å bygge ut Bujagali, og vanntilførselen fortsetter å begrense produksjonen, setter det også et betydelig spørsmålstegn ved den økonomiske lønnsomheten. I henhold til forrige avtale med forrige utbygger, det amerikanske selskapet AES, forpliktet Uganda seg til å kjøpe en bestemt mengde strøm fra dette selskapet i en trettiårsperiode til en bestemt tariff. Om en lignende avtale inngåes på ny og vannføringen fortsetter å minke, kan det bety at Uganda tvinges til å kjøpe dyr strøm med kostbare konsekvenser for miljø og økonomi.

Velger man å bygge Bujagali-kraftverket, velger man å sette prestisje og kortsiktig avkastning høyere enn en bærekraftig utvikling som kommer flere til gode.