Stabilitetens pris? Vannkraftutbygging i Etiopia

FacebookTwitter

Jostein Berger Meisdalen

Lahmeyer har omlag 25 prosent av kontrakten mens Norconsult og NORPLAN deler resten omtrent likt. Rapportene ble ferdige og levert oppdragsgiver i oktober 2006. Norge har i det siste ikke vært involvert i større vannkraftprosjekter i Etiopia og FIVAS besluttet å gjennomføre en studiereise både for å studere de to overfornevnte prosjektene og for å skape et kontaktnett i landet. Reisen ble gjennomført i slutten av desember 2006 og deltakerne fra FIVAS var Jostein Berger Meisdalen og Ingeborg Nymoen. Foruten møter med lokale NGOer og myndigheter hadde vi møter med ambassaden, deltok på et seminar om fjordårets katastrofeflom og vi gjennomførte en reise til Abbay.

Etiopia

Etiopia er kanskje mest kjent for sine tørkekatastrofer, men kan også kalles Nord-Afrikas vanntårn. Etiopia er et nedbørsrikt område, befolkningen er stor og fattig og helt avhengig av den årlige regntiden. Et år uten regn er derfor en katastrofe. I år var landet rammet av flom, som gjorde store skader. Den satte også i gang en debatt om følgene av overbefolkning og utarming av jorda og om hvilke følger et varmere klima vil få for landet. Flere store elver har sitt utspring i Etiopia. Etiopia har ingen kystlinje og en naturlig følge av dette er at alle elvene i landet før eller siden renner inn i et annet land. Dette gir utfordringer i forhold til forvaltning av vannressursene. Den største og mest kjente av elvene er Abbay, bedre kjent som Den blå Nilen. Elva som renner sammen med Den hvite Nilen i Khartoum står for mer enn 80 prosent av vannet som når Egypt. Den strategiske verdien av elva kan derfor knapt overvurderes. Etiopia har gjennom mange år vært plaget av borgerkrig og uro, noe som medførte at utbygging av vannressurene ikke har vært i fokus. Den relativt rolige perioden de siste årene har ført til en fornyet interesse for utnyttelse av vannressursene i landet. Det er flere store prosjekter under utbygging foruten fornyelse og oppgradering av allerede eksisterende anlegg. Bruken av vannet i Nilen er styrt gjennom ”The Nile Treaty” som blir omtalt i artikkelen om Nilen.

Politikk

Det er rapportert om omfattende menneskerettighetsbrudd i Etiopia. Parlamentsvalget i 2005 har fått skarp kritikk i mange miljøer. Det er vanskelig å finne og organisere et sivilt samfunn. Organisasjoner vi snakket med under vårt besøk la ikke skjul på at det var lite manøvreringsrom for det sivile samfunn, miljøorganisasjoner inkludert. Organisasjonene ga utrykk for at støtte utenfra var svært viktig. Det er også en underliggende etnisk konflikt i landet som består av flere folkegrupper. Mens regjeringen er dominert av Tigray-folket fra den helt nordlige delen av landet er opposisjonen dominert av Omoroene som befolker områdene rundt hovedstaden sør for Abbay. I Etiopia er det en bevisst politikk å flytte folkegrupper vekk fra det tungt befolkede og tørkeutsatte høylandet i nord til mer tropiske lavereliggende områder i sør. Politikken har lange tradisjoner og har vært gjennomført helt siden keisertiden. Dette kan føre til flere etniske konflikter.

Norsk involvering i landet

I følge Ketil Eik ved Den norske ambassaden i Addis Ababa er ikke energi en del av norsk bistand til Etiopia. Bistanden skal bidra til oppbyggingen av et sivilt samfunn og ikke fungere som støtte til regimet. Disse to konkrete dammene var imidlertid en del av en regional stabiliseringspolitikk. Nile Basin Initative er en del av dette. Ideen er å stabilisere regionen ved å gjøre landene mer gjensidig avhengige av hverandre. Egypt med sitt store og økende kraftbehov er en nøkkelfaktor i dette. Videre er det sannsynlig at det vil bli finansiert en studie av Karadobi-prosjektet, men Eik sier at selve prosjektene sannsynligvis ikke vil få direkte norsk støtte og må finansieres gjennom internasjonale finansinstitusjoner.

Vannkraft

Etiopias vannkraftpotensial overstiger langt det behovet landet selv har for strøm. Selv om man oppnår det ambisiøse målet om å ha elektrifisert hele landet innen 2015 så vil det være store mengder energi tilgjengelig for eksport. Egypt og delvis Sudan er de store markedene for den overflødige energien. De to studiene legger til rette for eksport av kraft. I forstudiene til Karadobi er det tatt med en kraftledning og en oppgradering av eksisterende anlegg i Rosarie inne i Sudan, som er et oppkoblingspunkt mot den eksisterende infrastrukturen.

Baro

Selve prosjektene er ganske forskjellige. Prosjektet på Baro-Akabo elva ligger i et område ca 400 km vest for hovedstaden. Elva renner senere ut i Den hvite Nilen et stykke sør i Sudan. Det er prosjektert to dammer, Baro 1 og Baro 2. Baro 1 består av en ca 80 meter høy inntaksdam og et kraftverk som skal produsere ca 170 MW. Baro 2 har bare en liten inntaksdam. Den skal bruke det samme vannet som kommer fra Baro 1 og lede det inn i en tunnel med en fallhøyde på ca 500 meter. Dette anlegget skal produsere ca 480 MW. Ingen av prosjektene er gjennomførbare uten at det andre også bygges. Området er utilgjengelig og avsides, og det har inntil nå vært lite fastboende i området. Som en del av den generelle forflyttingen av folk fra høylandet i nord har likevel befolkningen i området vokst, med avskoging som resultat.

Det har vært laget en forstudie på prosjektet tidligere, der det ble avslørt store negative konsekvenser. Et større område med høylandsregnskog måtte demmes ned for å gjøre prosjektet mulig. Kilder vi har vært i kontakt med sier at de ble forundret da Norad besluttet å gå videre med finansiering av selve studien av prosjektet til tross for de negative konsekvensene som var funnet. Prosjektet vil demme ned og ødelegge en stor del av den opprinnelige regnskogen i området. Dette er et viktig habitat og en truet naturtype i Etiopia. Det er et åpent spørsmål hvorvidt det er mulig for denne skogen å overleve i noe tilfelle på grunn av den stadig voksende befolkningen. Uansett vil ikke et kraftprosjekt med tilhørende infrastruktur lette prosessen med å beskytte regnskogen.

Siden området ikke har noen stor befolkning og dammene uansett ikke er spesielt store vil det sannsynligvis være få sosiale konsekvenser. Store utbyggingsprosjekter kan skaffe arbeidsplasser lokalt, men erfaringen viser at dette er et tveegget sverd. Arbeidsplassene er av kort varighet i selve byggeperioden. Senere er det behov for kvalifisert arbeidskraft. Behovet for arbeidere i anleggsperioden er også så stort at det vil bli en tilflyt av arbeidere utenfra, noe som ofte har negative konsekvenser med sosiale konflikter som følge. Våre kilder antar at det ikke vil bli gått videre med prosjektet i denne omgang. Fordi konsekvensene påpekt i studien er såpass alvorlige, samtidig som økonomien i prosjektet ikke er så veldig god, vil det være vanskelig å få det finansiert gjennom internasjonale finansinstitusjoner. Erfaring fra andre steder har imidlertid vist at prosjekter som ikke får støtte fra Verdensbanken eller i Pengefondet på grunn av sine negative konsekvenser, kan få støtte gjennom andre, som blant annet kinesiske interesser. Disse vil også slippe å gjøre studiene, da Norge har finansiert en plan for anlegget allerede.

Karadobi

Karadobi er et prosjekt av helt andre dimensjoner. Den foreslåtte dammen vil ligge ca 135 kilometer nord for Addis Ababa, ca 60 kilometer nedstrøms fra brua på hovedveien fra Addis Ababa og nordover. Prosjektet legger blant annet opp til en 250 meter høy dam på Abbay, med et inntil to hundre kilometer langt reservoar. Ved Nilbrua vil reservoaret fylle opptil 70 meter over der brua står i dag. Reservoaret vil bli liggende nede i elvedalen i et område som er lite befolket. Forstudien viser til at det derfor ikke vil bli behov for omfattende relokalisering av befolkning. Området er viktig som beiteområde og som dyrket areal i sesongen, men sett i forhold til det tett befolkede etiopiske høylandet som omgir elva er det ikke snakk om store konsekvenser. De miljømessige konsekvensene i forhold til naturtyper regnes heller ikke som svært store i rapporten.

De største konsekvensene av dammen vil komme nedstrøms. Det er meningen at dammen skal temme de årlige flommene i den blå Nilen og sørge for et relativt jevnt nivå gjennom året. Konsekvensen av dette vil først og fremst merkes inne i Sudan da det er lite befolkning nær elva inne i Etiopia. Oppsilting er allerede et stort problem i Aswandammen, og en ny dam lengre oppstrøms vil avbøte noen av disse problemene. Videre skrives det i rapporten at det vil bli gode muligheter for et irrigasjonslandbruk inne i Sudan. Det vil selvsagt også være negativt for det allerede eksisterende landbruket som drives på tradisjonelt vis med oversvømming av markene før oppdyrking. Forstudien har i liten grad gått inn i detaljene av konsekvensene inne i Sudan, og vi må erkjenne at om forholdene for det sivile samfunn er dårlige i Etiopia er de om mulig ennå dårligere inne i Sudan. Det er ikke bare gode erfaringer med irrigasjonslandbruk i Nilen. Det er også usikkert hva som vil skje med elvebredden når tilførslene av løsmasser oppstrømsfra tar slutt. Selve reservoaret er dimensjonert slik at det skal kunne ta vare på slammet i sin livstid, hva som skjer etter dette er fremdeles et åpent spørsmål. Hvordan klimaendringer vil påvirke forholdene er også et spørsmål som må besvares.

Framover

Det blir hevdet at Baro er et prosjekt som vil bli lagt på is. De negative konsekvensene ble ikke borte i perioden mellom forstudien og selve studien. Likevel er det viktig å ha et åpent øye for prosjektet i framtida. Selv om prosjektet muligens ikke vil få støtte gjennom vanlige kanaler er det nå utarbeidet en studie som gjør det enklere å skaffe andre investorer.

Karadobi ble fra begynnelsen av presentert som et større og ”bedre” prosjekt. Det er god økonomi i det og det er ingen tvil om at Etiopia trenger inntekter. Prosjektet synes å ha mindre konsekvenser for natur og miljø, i alle fall inne i Etiopia. Men hva med effektene nedstrøms? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at man kan gjøre en slik studie i disse landene som oppfyller kravene til deltakelse og demokrati? Og er dette i så fall krav vi kan ofre som et ledd i regional stabilitetsbygging?

En ny bok som nettopp ble utgitt tar for seg spørsmålene rundt hva vi har tillatt for å bevare stabiliteten i Midtøsten: ”Stabilitetens pris” Kanskje er den verdt å betale, men vi bør stoppe opp og tenke igjennom problemstillingen. I utgangspunktet kan det se flott ut, men det er ingen tvil om at det er forhold som må studeres videre framover. Store dammer gir kanskje store inntekter, men de gir også store utfordringer. Beslutningen om å utnytte de kreftene som ligger i de store elvene må til syvende og sist tas av landene det gjelder. Men når Norge er med på å finansiere studien har vi en plikt til å sørge for at beslutningen tas på et riktig grunnlag. Mulighetene for å skape gode løsninger forsvinner når ikke bakgrunnsarbeidet er skikkelig.