Andrew Preston

Begge prosjektene skal stabilisere strømforsyningen i nord India. Allain Duhangan-prosjektet innebærer avledning av vann fra to sideelver til elva Beas; Duhangan og Allain. Vann vil bli ført gjennom tunneler til en kraftstasjon som har sitt utløp i Beas-elva. I utgangspunktet innebærer ikke prosjektet forflytting av mennesker.

Prosjektet ble først lansert på 90-tallet. Det statseide konsulentfirmaet Rail India Technical and Economic Services foretok en sosial- og miljøkonsekvensanalyse (ESIA) av prosjektet i 1996. Dette utgjorde grunnlaget for at prosjektet ble godkjent av det indiske miljødepartementet i 2000. Men da IFC kom på bane i 2002, krevde de en oppdatering av ESIA samt offentlige konsultasjoner som denne gangen ble gjennomført av det indiske konsulentfirmaet Environmental Resources Management.

Lokal motstand

Under forskjellige diskusjoner og offentlige møter med berørte landsbyer i 2003/4 for å diskutere prosjektet ble det gitt uttrykk for en lang liste bekymringer i forhold til prosjektet. Disse inkluderte bl.a. frykt for konsekvensene av avledning av vann fra sideelvene både for jordbruk og undergrunnsvannkilder; faren for redusert tilgang til beitemark og skog; avskoging; konsekvenser av innstrømming av prosjektarbeidere til området både for lokale kvinners sikkerhet og beboernes helse generelt; og manglende hensyn til Duhangan elvas religiøse betydning.
I slutten av september 2004 leverte beboerne fra landsbyen Jagatsukh (pop. 1.200) en offisiell klage om prosjektet til IFCs ombudsmann, Compliance Advisor Ombudsman (CAO). Dette førte til at en granskning ble satt i gang. Motstanden kom ytterligere til uttrykk i desember da cirka 1000 mennesker fra landsbyen Jagatsukh deltok i et seks kilometers demonstrasjonstog. Saken ble omtalt som ”a matter of life and death” i den indiske pressen. Det ble også varslet om mulig sultestreik.

Landsbyene fikk støtte fra NGOenes hold. Den New Delhi-baserte South Asia Network on Dams, Rivers & People ga ut en rapport i desember 2003 som sterkt kritiserte den nye ESIA. Den indiske NGOen Kalpraviksh, som hadde blitt bedt om å legge til rette for konsultasjonsmøter med landsbyene i april 2004 kom også med en kritisk rapport som ba IFC om å utsette en avgjørelse om prosjektfinansiering før en mer helhetlig ESIA hadde blitt gjennomført og landsbybeboerne hadde gitt sitt samtykke til prosjektet. Kalpraviksh kom også med en rekke egne kritiske bemerkninger om ESIAen, bl.a. at den hadde blitt skrevet som om prosjektet allerede hadde blitt godkjent og dermed foreslo formildende tiltak til og med når konsekvensene ikke kunne formildes.
Et uavhengig panel som var involvert i offentlige møter for å diskutere prosjektet i mai 2004, igjen på oppdrag fra IFC, kom med lignende anbefalinger i sin rapport til IFC. I september 2004 lagde så utbyggerne et tilleggsdokument til ESIA som tok for seg mange av de bekymringene som hadde kommet fram.

Respons fra ombudsmannen

Den offisielle responsen fra IFCs ombudsmann kom i mars 2005. Ombudsmannen gir anklagerne medhold i at informasjonen om vannføring ikke er godt nok begrunnet og at beredskapsplaner ikke er tilstrekkelige. Ombudsmannen gir også IFC stryk for å ha levert en uferdig ESIA til styret og sagt at de pågående studiene om de mer langsiktige miljøkonsekvensene av prosjektet (forventet i 2006) ikke ville ha noen betydning. Dette mener Ombudsmannen setter avgjørelsesprosessen i IFC i et dårlig lys.

Ombudsmannen sier også at utbyggerne hadde undervurdert interessen for prosjektet blant innbyggerne og dermed ikke hadde tilstrekkelige ressurser på plass i begynnelsen for å føre en åpen dialog med lokalbefolkningen. Dette har ført til et anstrengt forhold mellom prosjektet og spesielt landsbyen Jagatsukh som er mest berørt av prosjektet. Det kan likevel stilles spørsmål her om det skal være opp til utbyggerne selv å vurdere graden av interesse for prosjektet og legge opp til dialog basert på deres vurdering.

I konklusjon sier Ombudsmannen at det ”ikke er i IFC eller utbyggernes interesser å gå videre uten å engasjere konstruktivt med lokalsamfunn for å snu den eksisterende negative oppfattelse av prosjektet.” Ombudsmannen er imidlertid uavhengig av alle IFC prosesser. Dette forklarer hvordan styret i IFC kunne godkjenne finansiering for prosjektet 11 dager etter at Ombudsmannen hadde mottatt klagesaken fra landsbybeboerne i Jagatsukh og før granskingen hadde i det hele tatt begynt.

SN Powers rolle

SN Power har likevel gitt forsikringer om at den ville samarbeide med anbefalingene fra IFCs ombudsmann. I et brev til FIVAS i april svarer SN Power at de er enige i at ”outstanding issues…need to be addressed and resolved, if possible prior to construction work.” Samtidig blir det påpekt at “progress in both the consultation and monitoring processes has given us sufficient assurance to proceed with construction work as planned.”
FIVAS har oppfordret SN Power om å løse problemene før man setter i gang med utbyggingen. Helst skulle disse blitt løst før man i det hele tatt tok en avgjørelse om at prosjektet skulle finansieres. Det er etter FIVAS sin mening utilstrekkelig å insistere på at utfordringene i prosjektet er ”håndterbare” og kan løses ”underveis”.

Anbefalingene fra sluttrapporten til World Commission of Dams (WCD) fra 2000 gjør det klart at man skal først foreta undersøkelser, studier og risikoanalyser, og så sikre lokalbefolkningens samtykke for prosjektet, før man tar en avgjørelse om at prosjektet er den beste løsningen for behovene som er identifisert. WCD sier videre at kompensasjons- og oppfølgingsplaner bør være undertegnet før selve byggingen begynner. ESIAer er dessverre sjeldent ferdig før en avgjørelse om prosjektet har blitt tatt, noe som reiser spørsmål om selve grunnlaget for en slik avgjørelse.

Representanter for Ombudsmannen var tilbake i India i slutten av mars og observerte at det fortsatt var ”betydelig engstelse” blant landsbybeboerne i Jagatsukh. Ifølge Ombudsmannen, var de fortsatt ikke villige til å støtte prosjektet.