Gyrd Brændeland

Etter nærmere to års forhandlinger mellom utbyggere, Laos og Verdensbanken om finansiering av vannkraftprosjektet Nam Theun 2, lanserte staben i Banken ideen om å etablere en garantiordning for de såkalte IDA-landene. IDA-land er lavinntektsland som ikke kvalifiserer for lån fra den Internasjonale Bank for Gjenoppbygging og Utvikling (IBRD) på grunn av lav tilbakebetalingsevne. Tidligere har Bank-garantier kun vært tilgjengelige for prosjekter i land som er berettiget lån fra IBRD.

Styret i Verdensbanken godkjente den nye såkalte enklavegarantien i mai 1997. Den nye garantien skal gå til naturressursutvikling, kraftproduksjon eller infrastrukturprosjekter som er forventet å gi høye valutainntekter. Eksportinntektene fra prosjektene skal settes på en valutareservekonto i utlandet, for å sikre at utenlandske långivere har førsteretten på det genererte overskuddet1.

Garantien innebærer at regjeringen i vertslandet må stille en motgaranti. Motgarantien omfatter blant annet kompensasjon for forsinkelser eller avbrudd i driften som følge av inngripen fra regjeringen2. Hvis regjeringen i vertslandet ikke lever opp til sin del av avtalen, vil Verdensbanken dekke beløpet og regjeringen vil stå i gjeld til Banken. Vertslandet er forpliktet gjennom motgarantien så lenge prosjektet drives av en utenlandske eier, hvilket kan dreie seg om flere tiår. En klausul om brudd på kontrakten står innebærer at ingen senere regjering kan endre noen aspekter ved kontrakten, selv om den måtte oppfatte kontraktforpliktelsene som en innskrenking av landets suverenitet.

Tradisjonelt har de to andre medlemmene Verdensbank-gruppen, IFC (International Finance Corporation) og MIGA (Multilateral Investment Guarantee Agency) hatt mest å gjøre med prosjekter i regi av privat sektor. IFC og MIGA gir også garantier, men disse institusjonene kan ikke kreve motgarantier fra vertslandene. Ifølge et notat fra Verdensbanken er motgarantier fra regjeringer i IDA-land ikke mye verdt hos investorer, hvis de ikke støttes opp av kredittverdige enheter som multilaterale institusjoner. Med andre ord må IBRD gi garantier for at prosjekter i de fattigste landa skal oppnå privat finansiering.

Kontroversielt prosjekt

For å få gjennomslag i styret for den nye garantiordningen til IDA-land, viste staben til «en rekke private kommersielle prosjekter i IDA-land med eksportpotensial som kan tjene på Verdensbank-støtte». Men foreløpig er det forslåtte Nam Theun 2-kraftverket i Laos, med en planlagt kapasitet på 682 megawatt, det eneste prosjektet som er identifisert for den nye garantimekanismen. En garanti på maksimum 140 millioner dollar vurderes for prosjektet.

Det foreslåtte vannkraftprosjektet har blitt kraftig kritisert av miljøorganisasjoner i regionen og internasjonalt, da det er planlagt i et urfolksområde med verdifull skog og stor artsrikdom. Utbyggingen vil føre til at 450 kvadratkilometer tropisk skog blir lagt under vann. Minst 4500 mennesker må tvangsflyttes. Prosjektet var i utgangspunktet ment å levere strøm til Thailand fra år 2000, men Thailands energiverk EGAT har utsatt avtaler om å kjøpe elektrisitet fra denne og en rekke andre planlagte dammer i Laos på grunn av reduserte kraftprognoser. Som et resultat må Laos trolig vente med oppstart til etter år 2006.

På grunn av de sterke protestene var enkelte fraksjoner i Verdensbanken i utgangspunktet kritiske til å støtte prosjektet. Garantien ble godkjent under forutsetning av at en rekke tilleggsstudier måtte gjennomføres. Som garantist kan Banken bidra til at prosjektet får den nødvendige kapital, uten å bli stående som direkte ansvarlig når problemene begynner å melde seg.

NGO-kritikk

Internasjonale miljø- og utviklingsorganisasjoner er kritiske til den nye garantiordningen for lavinntektsland, blant annet fordi de mener den underminerer økonomiene i utviklingsland. Gjennom garantiene sikrer Verdensbanken at prosjekter som av privat sektor ikke regnes som sikre investeringer, blir bygget ut. Probe International argumenterer for at Verdensbanken bidrar til å støtte korrupte regjeringer og kameraderikapitalisme, ved å tillate utbyggere å ignorere den finansielle risikoen ved å gjøre forretninger med uansvarlige regjeringer. TERRA stiller spørsmålstegn ved hvordan Banken forventer at en regjering med svakt utbygde institusjoner skal forhandle og ha oversikt over et ekstremt komplekst sett av kontrakter, på en måte som opprettholder interessene til regjeringen og befolkningen.

Forsøkt tidligere

Verdensbanken har dårlige erfaringer fra et tidligere forsøk med å støtte såkalte enklaveprosjekter i IDA-land, det vil si prosjekter hvor det er forventet store eksportinntekter. Siden 1968 er det gitt IBRD-lån til kun tretten slike prosjekter. Da nærmere halvparten opplevde problemer og Verdensbanken selv måtte innrømme at de var «ikke tilfredsstillende», sluttet Banken med ordningen. Ifølge Banken selv skyldtes problemene svingninger i etterspørsel og eksportpriser, som førte til at inntektene ble langt lavere enn ventet.

Banken argumenterer imidlertid for at prosjekter som støttes via de nye garantiordningene ikke vil oppleve de samme problemene, fordi garantiene ikke skal omfatte risiko av ren kommersiell karakter. Verdensbanken opererer med økonomisk og politisk risiko, men skillene er forholdsvis uklare. Politisk risiko kan blant annet innebære at landene kan holdes ansvarlige for forsinkelser eller avbrudd i prosjektet.