Norsk vannkraftdialog: Norge skal være et foregangsland

FivasNorsk bistand, Norsk næringsliv, Norske aktører, Vannkraft

Andrew Preston

Bakgrunnen for dialogen har vært at norske myndigheter har fornyet og økt sin satsing på energiinvesteringer i utlandet. Manglende tilgang til moderne energitjenester i mange utviklingsland, og behovet for at fossil kraft gradvis blir erstattet av andre energikilder er bakteppet for satsingen. Dette har gjort at offentlige bevilgninger til norsk energibistand har økt betydelig i de siste par årene.

Etter initiativ fra Energi Norge, og i samarbeid med Utenriksdepartementet og Forum for utvikling og miljø (ForUM), ble det opprettet en dialogprosess januar 2010. Et 20-talls mennesker fra relevante departementer og institusjoner, energiselskaper som er aktive i utlandet og representanter fra sivilt samfunn har jevnlig truffet hverandre for å drøfte ulike temaer rundt vannkraftutbygging i utlandet.

Internasjonale standarder

En stor andel av norsk energibistand har gått til tilrettelegging for og støtte til vannkraftproduksjon. Det var derfor naturlig at fokuset for dialogprosessen skulle være på vannkraftutbygging og de miljømessige, økonomiske og sosiale utfordringene denne teknologien byr på.

Et bredt spekter av internasjonale standarder, prinsipper og verktøy ble brukt som referanser for dialogen. Blant disse var FNs Global Compact, Ekvator-prinsippene til kommersielle banker, ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter og FNs spesialrepresentant John Ruggie sitt arbeid for menneskerettigheter og næringsliv,.

Mesteparten av tiden i dialogprosessen ble likevel brukt på å se nærmere på to sett av standarder: standardene til International Finance Corporation (IFC), Verdensbankens private investeringsarm (som norske energiselskap må innrette seg etter for å få lån fra Verdensbanken) og anbefalinger til World Commission on Dams (som er anerkjent av en lang rekke aktører og ansett av internasjonalt sivilt samfunn som den mest legitime og rettferdige internasjonal standard for vann- og energisektoren).

Litt over 10 år etter at sluttrapporten til Verdens damkommisjon ble lagt fram, viste diskusjonene i dialogprosessen hvor relevant funnene i rapporten fortsatt er for dagens praksis. Betydelig tid ble brukt for å se nærmere på noen av Damkommisjonens mest sentrale punkter, bl.a. viktigheten av urfolks fritt forutgående og informert samtykke (FPIC) i utviklingsprosjekter.

Veien framover

Oppsummeringsnotatet fra dialogprosessen er et på langt nær et forpliktende dokument. Dette er i tråd med ønsker fra flere av deltagerne. Notatet legger derfor ikke opp til noe bindende regelverk for norsk aktører ute, men skisserer prosessen og forklarer punktene som deltagerne oppnådde enighet om, og de punkter det ikke ble enighet om.

Blant annet var deltagerne enige om at Norge skal være foregangsland i å videreutvikle og praktisere internasjonale beste praksis, og at finansiell eller ikke-finansiell nyttedeling (benefit-sharing) bør tilstrebes. Det var enighet om at konsultasjoner med urfolk skal gjennomføres med målsetting om å oppnå samtykke, og at kraftutbygginger bør fortrinnsvis skje der det finnes helhetlige masterplaner som tar utgangspunkt i lokale behov og forskjellige alternativer. Allikevel var det også uenighet om hvor langt et selskaps ansvar skal strekke seg for å avbøte kumulative effekter av et prosjekt.

Selv om en større grad av forpliktelse hadde vært svært ønskelig, har dialogen bidratt til økt kompetanse på en rekke områder. Dette gjelder for eksempel økt anerkjennelse for kompleksiteten i slike investeringer og økt forståelse for hva som er beste praksis. Oppsummeringsnotatet gir også en pekepinn på energiselskapenes ambisjoner i forhold til å begrense sitt fotavtrykk på miljøet og lokalsamfunn i framtida.

Det gjenstår å se i hvilken grad økt kunnskap og uttalte ambisjoner under dialogen vil føre til reelle endringer i tilnærmingen hos sentrale aktører i energiinvesteringer i utlandet. Det er en fare for at den økte kompetansen gjennom dialogen forblir hos de enkelte deltagerne og ikke blir dratt inn i selskapenes forretningsarbeid. Men uten bevissthet på sentrale problemstillinger rundt vannkraftutbygginger og vilje til å gå inn i dialog med berørte parter, vil selskapenes fotavtrykk fortsatt være betydelig.