Leif Tore Trædal

I en rapport utgitt av FIVAS i 2004 ble prosjektet kritisert for å ikke å ha noen innvirkning på fattigdomsproblemene i Mosambik og å ikke ta hensyn til lokalbefolkningen. NORAD, som har gitt støtte til UTIP i flere år svarte kritikken med følgende utsagn: ”Mepanda Unkua er av en rekke aktører trukket fram som et gunstig prosjekt, blant annet fordi det relativt sett bor få mennesker i det berørte området. Fattigdomsbekjempelse handler i stor grad om å stimulere til økonomisk vekst, næringsutvikling og kapasitetsbygging i offentlig sektor, noe NORAD nettopp gjør ved å støtte det statlige organet UTIP.”

Men mye tyder på at betingelsene for prosjektet kan komme til å endre seg betydelig. Portugal har etter hvert – motvillig – gått med på å selge rettighetene sine til den eksisterende Cahora Bassa damanlegg, oppstrøms for Mepanda Unkua, tilbake til mosambikanske myndigheter. Samtidig har Sør-Afrika sagt seg villig til å forhandle seg fram til en ny avtale for kjøp av elektrisitet fra Cahora Bassa.

Dette kan bety økt produksjon av elektrisitet fra Cahora Bassa og større inntekter til Mosambik, noe som igjen kan bety spikeren i kista for Mepanda Unkua-prosjektet, som er avhengig av gode prognoser for pris og salg av elektrisitet i de nærmeste 20-30 årene for å vekke interesse hos potensielle investorer. Det er i hvert fall sannsynlig at mulige investorer vil avvente og se på utfallet av de prosessene som er satt i gang med Cahora Bassa før de ’tar steget ut’ og investerer i Mepanda Unkua.

Økt mosambikansk kontroll over Cahora Bassa kan også bety at man ser større nytte av å gjennomføre Cahora Bassa II-prosjektet, noe som ville vært en enda større katastrofe for mennesker og miljø enn om Mepanda Unkua blir gjennomført. Cahora Bassa har hatt store negative konsekvenser for lokalbefolkningen og miljøet.