Linn Marie Holberg

Mekong er en uvurderlig ressurs for over 60 millioner mennesker som lever i dens umiddelbare nærhet eller av dens produkter. Elven innehar verdens største innenlandsfiske, hvor hele industrien har en verdi på mellom 5,6-9,4 milliarder dollar i året. I tillegg til å gi en sikker inntekt til de som arbeider i industrien er den en viktig kilde til animalske proteiner for en stor del av befolkningen i regionen. Fangst av villfisk er av uvurderlig verdi for elvesamfunnene. I tillegg lever mange områder av turister som kommer for å se delfiner, fosser og for båtturer. Elven er også inspirasjon til mange kulturelle tradisjoner og aktiviteter som vannfestivaler, sang, dans, musikk og ulike ritualer.

Det har tidligere vært planer om damprosjekter på elvens hovedløp i flere land, men de har blitt forkastet i både 1960 og 1990 grunnet de store konsekvensene de ville fått. Ettersom landene i regionen har utviklet seg og behovet for energi har økt, er nye planer blitt lagt. Siden 2006 har myndighetene i Kambodsja, Laos og Thailand gitt tillatelse til at thailandske, malaysiske, kinesiske, russiske og vietnamesiske selskaper har kunnet undersøke muligheten for hele elleve damprosjekter langs Mekongs hovedløp. Syv av de planlagte dammene er i Laos, to er i Kambodsja og to er på grensen mellom Thailand og Laos. To av prosjektene er allerede i designstadiet, og forventes å være operative fra mellom 2013 og 2020.

Kina har allerede bygd tre dammer på Mekong, og den største dammen til dags dato ferdigstilles nå. I tillegg planlegges fire nye dammer. Kina har ikke konsultert sine naboland angående disse prosjektene, som påvirker hele elvens naturlige funksjoner. Disse dammene har allerede fått konsekvenser for fisket i elven, også i nabolandene.

Ytterligere utbygging av elveløpet vil ha enorme og uopprettelige konsekvenser både sosialt, økologisk og økonomisk. Ifølge offisielle estimater vil dammene føre til at over 88.000 mennesker må flyttes. Mekong er levebrødet til et enormt antall mennesker. 2,6 milliarder tonn villfisk og andre akvatiske ressurser høstes hvert år, til en verdi av rundt 2 milliarder dollar ved førstesalg. 70 prosent av fiskeartene med kommersiell verdi er migrerende arter. Migrerende arter beveger seg forutsigbart over store avstander. Forflytningen kan være syklisk eller sesongbasert. De fleste av artenes livssyklus er avhengig av dette.

Hvis byggeplanene settes i gang vil det hindre fisken i å vandre oppover elvene, noe som er essensielt for fiskenes livssyklus. Å hindre dette vil gå sterkt utover fiskebestanden generelt og fangsten i elven. Det finnes ingen effektive metoder for å hindre eller kompensere for denne effekten. Endringer i populasjonen hos migrerende fisker vil også påvirke den økologiske balansen i elven da mange predatoriske fiskearter lever av migrerende fisk. Dette vil igjen gå ut over matsikkerheten i hele regionen. Hvis regionen mister tilskuddet på animalske proteiner i kosten vil dette føre til dårligere ernæring, som igjen vil gi dårligere helse og svakere vilkår for fysisk og psykisk utvikling for store deler av befolkningen. Opptil halvparten av de animalske proteinene i kosten til 60 millioner mennesker som bor i regionen kommer fra elven. I tillegg gir den naturlige elvesyklusen med flom og tørke store bidrag til jordbruket, ved at elven bringer med seg næringsrike sedimenter som minsker behovet for kunstig gjødsel. Mindre vannstand i elven vil også kunne resultere i innsig av saltvann fra havet, og ødelegge store jordbruksområder langs kysten.

I tillegg til forstyrrelsene fra dambygging har Kina også satt i gang tiltak for å gjøre elven tilgjengelig for 500 tonns lasteskip. Dette gjøres ved å sprenge bort små øyer og kampesteiner som ligger i elveløpet. Ifølge et forskningsprosjekt legger den rødlistede Mekongkjempemallen eggene sine rundt slike steiner og øyer. Å fjerne disse vil ytterlig true denne fiskearten.

Et prosjekt som vil ha spesielt alvorlige følger er dammen Don Sahong, som ligger i Laos på grensen mot Kambodsja. Ifølge Carl Middleton i International Rivers er dette det verst tenkelige stedet å bygge en dam på. Denne hovedkanalen i elven er stedet med høyest konsentrasjon av fiskemigrasjon. Dette er en kanal hvorfra elven deler seg i flere mindre årer. Stedet er kjent for sin biodiversitet og som et tilfluktssted for truede arter. Det finnes ingen teknologi som kan håndtere tre millioner migrerende fisk i timen, som er tilfellet i innsjøen. Av de elleve planlagte damprosjektene utenfor Kina er dette prosjektet lengst fremskredent da myndighetene i Laos har godkjent gjennomførbarhet og miljøkonsekvensstudiene, uten at noen av resultatene er offentliggjort.

Departementssjef for energi, gruveplanlegging og statistikkdivisjonen i Laos, Konethong Phounikhom, hevder at ”prosjektene vil ha svært liten påvirkning på miljøet og de vil bidra til energiproduksjon. De er ikke store prosjekter.”[1] Flere prosjekter har fått underskrevet en intensjonsavtale. På spørsmål om disse vil få en videre prosjektutviklingsavtale svarer Konethong: ”Jeg kan si at prosjektene har en høy sannsynlighet for å bli videreutviklet. Investorene har brukt store pengesummer så langt og vil ikke kaste bort sine investeringer ”. Dette er utsagn som kommer uten at det har vært åpnet for noen form for offentlig deltakelse.

Mekong River Commission (MRC) ble formet i 1995 av Laos, Thailand, Kambodsja og Vietnams myndigheter som et felles forvaltningsorgan for landene knyttet til Mekongelven. Avtalen var at de skulle samarbeide for en bærekraftig utvikling i Mekong. Kina og Burma har valgt å stå utenfor som dialogpartnere uten forpliktelser. MRC’s agenda var å sikre offentlig deltakelse og åpenhet rundt avgjørelser om investeringer i Mekong-elven. Kommisjonen mottar også støtte fra Verdensbanken og andre land.

Kommisjonen opplever økende kritikk for sin rolle som fasilitator for regionens hydroinvestorer. MRC har også fått kritikk for manglende offentliggjøring av rapporter rundt nåværende og fremtidige prosjekter. Slik tilstanden er nå fungerer ikke kommisjonen i den rollen den var tiltenkt. Forhandlingene rundt damprosjektene foregår uten offentlig deltakelse, hvor spørsmålene som stilles ikke er om prosjektene skal settes i gang eller ikke, men heller når og med hvilke investorer.

Situasjonen rundt damprosjektene har vakt voldsomme protester. Som nevnt i forrige utgave av Vann og konflikter har et nettverk av sivile samfunnsgrupper, akademikere, journalister, fiskere, bønder og andre som deler bekymringen for denne utvikling formet koalisjonen Save the Mekong. Koalisjonen jobber for å beskytte elven, dens ressurser og befolkningens levekår. I mars i år startet de en ny kampanje for å redde Mekong. Siden starten har de samlet inn over 23.000 underskrifter til et protestskriv, som skal påvirke politiske ledere til å velge mer miljøvennlige energiløsninger og til å la elven renne fritt.

Argumentene for at dammene skal bygges er at det behøves energi for å bidra til utviklingen i landene. Men med tilgang til ny teknologi vil det være mulig å finne alternative løsninger for å dekke energibehovet og gjøre industrien mer energieffektiv. Fornybare og desentraliserte metoder vil forhåpentligvis gjøre store og ødeleggende demninger unødvendige for å dekke nåtidens og fremtidige energibehov.