Navnet Mekong stammer fra ”Mae Nam Khong” som på thai og laotisk betyr ”mor til alt vann”, og er med et elvestrekk på cirka 4500 km Asias hovedpulsåre og verdens 12. lengste elv. Fra en sped begynnelse i Tibets snøfylte høyfjell ferdes Mekong-elva gjennom Yunnan-provinsen i sørvest-Kina, videre til Burma, Laos, Thailand og Kambodsja før elva til slutt danner et 70 000 km2 stort elvedelta i Sør-Vietnam og munner ut i Sør-Kinahavet.
Mekong-regionen er med sitt helt unike biologiske mangfold – på verdensbasis kun overgått av Amazonas – et av klodens rikeste økosystemer. Elva fører næringsrikt slam til jordbruk og er åsted for en av verdens største innenlandsfiske. Mer enn 60 av drøye 250 millioner mennesker som bor i de fruktbare områdene langs Mekong er direkte avhengig av elva for næring.
Mekong har også et stort vannkraftpotensiale. Siden tidlig nittitall har planer om et regionalt strømnett vært i utforming gjennom aktører som Asian Development Bank (ABD), støttet av mektige energiselskaper og regionale myndigheter. Dette for å imøtekomme det økende behovet for elektrisitet i Thailand og Vietnam, men også for å bringe utvikling til den øvrige regionen. Mange frykter nå at økende og intensiv damutbygning på Mekong-floden vil få konsekvenser for elvas hydrologi og økologi, samt true fiskeindustrien med en økonomisk verdi på rundt fem til syv milliarder dollar. Utfordringen blir å finne en måte å balansere økende energibehov med bærekraftig forvaltning av elvas vannressurser.
Kina: Øvre Mekong
Med sitt enorme vannkraftpotensial er Kina verdens største produsent av vannkraft, og har med sine 87 000 dammer halvparten av verdens største damkonstruksjoner. Økonomiske vekst og økende strømetterspørsel gjør at kinesiske myndigheter satser hardt på vannkraft for å dekke landets energibehov. Målet er å fordoble kapasiteten til 380 000 MW innen 2020, og øvre Mekong – kjent som Lancang i Kina – er for tiden under sterkt press. Syv mega-dammer er allerede ferdig bygget, og 20 til er under planlegging i Yunnan-provinsen, Tibet og Qinghai.
Kinesiske myndigheter har ikke konsultert sine naboer i sør, og nå frykter nedstrømslandene at oppdemningen av øvre Mekong vil få fatale konsekvenser for elvens naturlige flod-og tørkesykluser, sedimenttransport og det unike økosystemet. Bekymringene er spesielt knyttet til fiskenæringa som direkte berører livsgrunnlaget for millioner. Endringer i vannivået og nedgang i fiskebestander langs Thai-Laos-grensen grunnet kinesisk damutbyggelse er allerede merkbart. Utbyggelsene vil i tillegg ha negativ påvirkning på de allerede sterkt pressede kinesiske vannforekomstene, og bidra til økte miljøproblemer innad i Kina. 30 % av kinesiske elver karakteriseres som sterkt forurenset.
Myanmar
Myanmar har et enormt vannkraftpotensial på 39 000 MW, og 200 dammer er allerede utbygd. Myanmar har stort energibehov innad i landet og har konstant underskudd på strøm. Til tross for dette selger militærjuntaen i Myanmar sine rike vannressurser til kinesiske, indiske og thailandske selskaper. Landets befolkning er i hovedsak rural, og består av 135 forskjellige etniske grupper som har Mekong som sin primærnæring. To store utbygginger i Laos, Xayaburi og Don Sahong, vil stoppe fiskemigrasjonsruter og 22 000 urfolk langs Mekong på myanmarsk side vil bli særlig berørt.
Laos – Sørøst-Asias batteri
Laos’ elvenettverk bidrar med hele 35 % av vannet til Mekong-elven, noe myndighetene i Laos vil utnytte med å transformere landet til Sørøst-Asias ”batteri”. I alt planlegger Laos utbygging av 72 store damprosjekter, hvor 9 skal plasseres på Mekongs hovedflod. Laos er et av verdens fattigste land og store deler av dam-utbyggingen blir finansiert av utenlandske selskaper, hovedsakelig fra Thailand, Kina, Vietnam, Japan og Malaysia gjennom ADB og Verdensbanken. Det er spesielt damprosjektene langs Mekongs hovedpulsåre som skaper furore, da det vil blokkere hovedkanalen for fiskemigrasjon og fiskegytingen mellom Kambodsja, Laos og Thailand. Don Sahong og Xayaburi er to av de i alt ni kontroversielle damprosjekter som nå har fått sin spede begynnelse.
Xayabury
I 2010 begynte myndighetene i Laos og Thailand å bygge den massive 1285 megawatt-dammen Xayaburi i det nordlige Laos. 95 % av dammens elektrisitet eksporteres til Thailand, da Xayabury er finansiert av thailandske myndigheter og kommersielle banker. Laos hevder på bakgrunn av en studie utført av et innleid konsultingeringsfirma, Compagnie Nationale du Rhône (CNR), at dammen ikke vil blokkere flyten av sedimenter til det lavere Mekong-deltaet. CNR innrømmer i etterkant at deres studie av sedimentblokkering er mangelfull hva gjelder virkning på fiskebestanden og risproduksjon. Omkring 2100 mennesker blir omplassert på grunn av dammen og 202 000 lokale bønder og fiskere vil bli direkte påvirket i Vietnam og Kambodsja.
Don Sahong
Det er spådd katastrofe for mange av Mekongs unike fiskearter om Laos planlagte damprosjekt Don Sahong ved Khone Phapheng (Mekong-fossen) blir utbygget. Lokalisert bare 2 km oppstrøms fra landegrensen til Kambodsja ønsker Laos nå å bygge en 32 meter høy dam som på sitt meste bare kan generere 360 MW. Kambodsja er spesielt bekymret for de 31 fiskeartene de er kommersielt avhengige av og mener at prosjektet, med støtte fra Vietnam og Thailand først må gjennom konsultasjoner. Laos trosser nå advarslene fra sine naboer og varslet senest i september 2013 at dammen vil bli bygget uten obligatorisk fullmakt fra de andre landene (Se punkt lengre nede om MRC).
Thailand
Thailand er en økonomiske gigant på nedre Mekong. Landet har bygget mer enn 40 store dammer for irrigasjon og elektrisitet siden 1960-tallet. Utbyggingen har særlig fra 1990-tallet møtt så stor motstand blant den rurale befolkningen at dambygging har stoppet opp, spesielt på grunn av damprosjektene Pak Mun and Rasi Salai. Thailandske myndigheter satser derfor nå på å importere elektrisitet fra naboland som Laos. Likevel viser det seg at myndighetene har overestimert sitt importbehov og flere sivile samfunnsgrupper i Thailand har gått til sak mot kjøpsavtalen, da de mener mer bærekraftige metoder samt strømsparing er bedre for dem og landet.
Kambodsja
I et land hvor 18 prosent av kostholdet består av fisk – hvor innlandsfisk fra blant annet Mekong-elva utgjør to tredjedeler – truer nå forestående damprosjekter fiskenæringen. De to store damprosjektene på Mekongs hovedflod, Sambor og Stund Trang (lower Sesan 2), som blant annet er finansiert av kinesiske selskaper som China Southern Power Grid Company, er nå i planleggingsfasen. Den massive Sambor-dammen med en foreslått produksjonskapasitet på opptil 2600 MW vil hvis den blir bygget bli den største i Kambodsja og den sørligste på Mekongs hovedstrøm. Stund Trang-dammen vil generere betydelig mindre energi med sine planlagte 400 MW, men vil i likhet med Sambor forårsake miljøforstyrrelser.
Blant områdene som vil rammes er Tonle Sap, et våtmarksområde tilknyttet Mekong-elva. Regulering av vanntilførselen i Mekong gjennom damprosjekt kan true det som er et viktig gytested for fisk når Tonle Sap vokser til en stor innsjø hvert år under regntida. Studier viser at Stung Treng-dammen alene vil kutte tilgangen på sjømat fra Mekong-elva med mellom seks og 24 prosent innen 2030. Om man legger til konekvenser av Sambor-dammen vil tallet stige til et sted mellom 16 og 31 prosent. Med en forventet befolkningsvekst på 20 millioner innen 2030 spørs det om Kambodsja har råd til å gamble med egen matsikkerhet.
Vietnam
Vietnam er verdens andre største riseksportør, og har, som Thailand, et økende energibehov. Halvparten av landets rismarker befinner seg i Mekong-deltaet. Damprosjekter oppstrøms på Mekong truer risproduksjon og fiske i deltaet, og påvirker 18 millioner vietnamesere som bor og livnærer seg her. Det er forventet av Vietnam i sterk grad vil bli påvirket av økningen i det globale havnivået. Mekong-deltaet er dermed under dobbelt press både fra globale klimaforandringer og damutbygging oppstrøms.
Feilslått samarbeid om Mekong
I 1995 dannet Laos, Kambodsja, Vietnam og Thailand et regionalt samarbeid om Mekong-utbygging, the Mekong River Comission (MRC). MRC skal sikre rettferdighet for og enighet fra alle medlemslandene angående utbygging. Laos har likevel satt i gang utbygging på Mekong selv om nedstrømslandene Vietnam og Kambodsja har sagt seg svært uenige i dette. Det finnes massiv opposisjon mot dambyggingen blant lokalbefolkningen i alle land, men sivilsamfunnsgrupper blir ikke tilstrekkelig hørt. Beslutninger fattes dermed utenfor MRC og imot dens premisser. Mektige Kina, som er hovedutbygger, er ikke med i samarbeidet. Det er heller ikke Myanmar som blir presset til utbygging på Mekong av Kina. Også internasjonale utbyggerselskaper og mektigere ASEAN-land som vil investere i vannkraftprosjektene på Mekong opererer utenom MRC som plattform for bestemmelsestaking.
Asian Development Bank (ADB) har foreslått et initiativ hvor de vil koble Mekong-dammene til et felles kraftnett for utvikling av regionen. Initiativet kom i stand på bakgrunn av undersøkelser gjort av norske Norconsult både i 1994 og 2003. Om initiativet realiseres kan det få store konsekvenser. Det har fått skarp kritikk for manglende analyse av miljøpåvirkninger, lite åpenhet rundt beslutningstaking og brudd på rettighetene til urfolk.
Bedre måter å skaffe energi?
Selv om regionen har et økende energibehov har MRCs egen rapport kommet med anbefaling om å utsette Mekong-utbyggingene ti år for å grundig analysere konsekvensene. Damutbygging vil dessuten bare bidra med 6-8 prosent av regionens strømbehov for 2025, og undersøkelser har vist at strømsparing, opprustning av infrastruktur og satsing på fornybar energi vil være mer effektivt for flere av landene. Ikke minst vil en damutbyggingsstrategi som er mer åpen og tar hensyn til nedstrømslandenes behov være en bedre løsning.