Lever i uvisshet i Laos

Jonas Ådnøy Holmqvist

Statkraft eier kraftselskapet sammen med blant annet den Laoittiske stat, og har i tospann med Norad gjort mye for å bygge opp kompetanse i Laos. Det norske selskapet skal ha honnør for en relativt åpen holdning, og for å ha bidratt til at dialogen mellom utbygger og sivilsamfunn har bedret seg betraktelig. God dialog til tross, det er fortsatt viktige områder hvor vi er uenige med Statkraft.

FIVAS er kommet med en rekke kritiske rapporter til utbyggingen, både av det første kraftverket, og av utvidelsen som nå er ferdigstillt. Sivilsamfunn og akademikere har vært en pådriver for å få Theun Hinboun Power Company og Statkraft til å ta ansvar for miljø og lokalbefolkningen som blir berørt av utbyggingen.

Mangelfull kartlegging

I 1996 kritiserte FIVAS i rapporten «more water, more fish?» den første utbyggingen for at det ikke var gjort konsultasjoner med berørte landsbyer, og for andre alvorlige avvik. Samme år kritiserte konsulentselskapet Norplan dammens opprinnelige miljøstudie for være mangelfull. Kritikk fra sivilsamfunnet er gjennom prosjektets historie forsøkt diskreditert, men er ofte bekreftet av senere dokumenter og studier fra utlånere og utbyggere. Selskapet har innrømmet at planleggingen og kartleggingen av miljøkonsekvenser før utbygging av det første kraftverket, som sto ferdig i 1998, var for dårlig. Miljøstudiene for utvidelsesprosjektet i 2008 har også møtt sterk kritikk fra sivilsamfunnet for mangler og utelatelser. Fortsatt er det betydelige utfordringer knyttet til virkningene av utbyggingen.

Glad Giske

Det er ikke tvil om at Statkraft og Theun Hinboun Power Company har lagt ned betydelig innsats og midler i kompensasjonsprogramer. Det var handels- og næringsminister Trond Giske glad for å se da han var i Laos i april i år. Giske ble avfotografert foran nybygde landsbyer med snorrette veier og i hus med strøm og parabol-TV. Næringsministeren var ikke i tvil om at Norge har de beste og snilleste utbyggerne i verden. Kritikken mot utbyggeren for å ikke lage en plan for hvem som skal flyttes før prosjektstart, eller de uløste klagesakene fra landsbyboere som mener de har fått for lite kompensasjon, ble ikke nevnt.

Sen planlegging

I desember i fjor besøkte FIVAS berørte landsbyer langs Hinboun-elva og andre områder som er berørt av utbyggingen. Kraftverket leder vann fra Theun-elva over i Hinboun-elva, noe som gjør at denne elva har fått langt større vannføring enn den hadde tidligere. Berørte landsbyer er flyttet vekk fra elvebredden, og mange må slutte å dyrke ris på den tradisjonelle måten de har gjort langs elva. Kraftselskapets Social and Environmental Department tilrettelegger for at de som trenger det kan begynne å produsere ris med kunstig vanning. Flere landsbyer har klaget fordi den nye jorda ikke var klar da de skulle flytte. Utbyggeren forsvarer seg med at opprettelse av rismarker tar tid, og at de overvåker at de berørte har nok mat hele året. Dette illustrerer et av problemene med sen planlegging. Det er et krav i internasjonale rettningslinjer som dette prosjektet skal følge, at planer for forflytting av berørte skal være klare før prosjektetstart. FIVAS og andre organisasjoner har kritisert utbyggeren for at planene som fantes ikke var gode nok, og for at de ikke tydelig viser hvem som må flyttes og kompenseres. Hvor mange landsbyer som til slutt kommer til å være inkludert i kompensasjonsprogrammet var ett av spørsmålene FIVAS og International Rivers rettet til sleskapet i desember; vi har ennå ikke fått svar på det.

Lever i uvisshet

Landsbyene lengst nede langs Hinboun-elven var fortsatt ikke flyttet da vi besøkte dem i vinter. De hadde fått vite i 2006 at de måtte flytte, men ikke når. Selskapet har tidligere sagt at siste flyttefase skulle være 2012-2013. Det er en belastning for befolkningen å ikke vite når de blir tvunget til å flytte. Å bygge på huset, for eksempel ved familieforøkning, har ingen hensikt. Reperasjoner blir meningsløse, og utbedring av veier, jorder og annet, blir stort sett utsatt fordi innbyggerne vet at de likevel må flytte snart. Det er et alvorlig inngrep når en slik periode varer så lenge. Befolkningen lever i uvisshet, og er fratatt mulighet til å bestemme over egen utvikling.

Klager blir avvist

Kompensasjonen for hus og hager for de som må flytte beskrives som svært god av utbyggeren, og forskjellen i byggningsmasse er iøyenfallende. De rette gatene og inngjerdete husene er et veldig annerledes lokalmiljø enn de små husklyngene som står mellom trær langs elvebredden. Talspersoner i landsbyene sier at de klarer seg godt, men at de er bekymret for fremtiden. De får i dag støtte av selskapet, blant annet til vannpumper til rismarkene, men selskapets lovnad om at støtten er der så lenge det er nødvendig betrygger dem ikke. Noen familier har også klaget på kompensasjonen de er tildelt fordi de mener den ikke er i tråd med det de har rett på i følge Laoittisk lov. Klagene håndteres av laoittiske myndigheter. Ettpartistaten har ikke et rettsvesen av internasjonal standard, så slike avgjørelser kan sparke begge veier. Etter hva FIVAS erfarer har klager så langt blitt avvist, med henvisning til at et medhold vil være urettferdig for alle de som allerede har akseptert sin kompensasjon. Selskapet forteller oss at klagemekanismen stort sett