Lærdom fra Bengals milleniumflom

FivasIndia, Vannkraft

Linn Marie Holberg

På et seminar i juni (2009) i regi av Senter for utvikling og miljø (SUM) fortalte Graham Chapman fra Lancaster University i England om årsaker til og håndtering av flommen. Chapman og Kalyan Rudra har gjort en studie av flommen, denne er beskrevet i deres artikkel ”Water as Foe, Water as Friend”, utgitt i Journal of South Asian Development i 2007.

Flommen fant sted i Ganges-Brahmaputra-Meghna-deltaet i Sørøst-Asia. Dette er det største deltaet i verden, og det er i konstant endring. Dette er også området med jordens høyeste befolkningstetthet.

En av årsakene til flommens katastrofale konsekvenser var mangelen på forvarsel, hvor raskt den kom og hvordan den økte i styrke. Ifølge beretninger fra lokalbefolkningen kom flomvannet meget raskt og fra uventede retninger. Vanligvis vil en flom starte ved at en elv går over sine bredder og øker derfra, men denne gangen kom vannet over jordene i retning mot elven. Flommen kom etter fire dager med høyt regnfall på slutten av monsoonen, da jorden allerede var mettet av vann. I løpet av tolv timer nådde den sin maksimumsdybde.

Årsaker til flommen

Chapman og Rudra mener en av grunnene til flommens uventede faktorer ligger tilbake til kolonitiden. Man valgte da å bygge ut jernbanenettverket i India. Jernbanen ble bygd ved å grave opp materialer fra to sider og bygge opp en voll i midten, for så å legge jernbanelinjene på toppen av denne. Dette ble gjort på tvers av naturlige dreneringspunkter, samtidig som det skapte store områder med stillvann som la seg i bunnen av utgravingene.

Både jernbanelinjer og veibaner krysser nå dreneringslinjer over hele deltaet. Ved å stenge for dreneringspunkter under flommen, kunne vannet bygge seg opp på oversiden av blokkeringene helt til vollene kollapset. Da flomvannet gikk over eller gjennom disse vollene fosset det raskt og uten forvarsel over nye områder, istedenfor å stige opp av elven.

En annen faktor av betydning for flommens katastrofale effekt var demningsprosjektet Farakka. Demningens avlastningskanal ble åpnet for å minske risikoen for skader på demningsstrukturen og økte dermed vannmengden nedstrøms. Ifølge Chapmans og Rudras beregninger bidro Farakkademningen og Massanjoredammen i seg selv til kun 7 % av flommen. Men Farakkaprosjektet hadde en større effekt ved å hemme drenering fra delstaten Jharkand. Kanalen førte vannet til Bhaghirati istedenfor ut i Ganges, noe som kunne resultert i en lavere flomtopp. Oppdemningen av dreneringspunktene førte ikke bare til en brå og dyp flom, det førte også til at den varte lengre enn en flom normalt ville gjort, da vannet ble stengt inne mellom vollene.

Det var generelt lite mediadekning av flommen i den nasjonale pressen, og den dekningen som var ga inntrykk av meningsutvekslinger av skyld og avdekking av manglende planlegging for nødhjelp. Det var store mangler i nødhjelp og den hjelpen som kom skapte uroligheter da desperate mennesker forsøkte å plyndre forsyningene. Det var også store utbrudd av diaré og andre vannbårne sykdommer i etterkant av flommen.

En ny utviklingsmodell for Bengal

Chapman og Rudra mener utviklingsmodellen og teknologien som ble eksportert fra Europa til India under kolonitiden ikke fungerer, fordi de geografiske forutsetningene ikke er de samme. Metoden for bygging av jernbaner og veier gjør at de fysiske kostnadene blir overført til den rurale befolkningen gjennom mer uforutsigbare og vanskelige levekår. Den delen av befolkningen som må leve med usikkerheten er allerede marginalisert og har ikke evne eller mulighet til å kjempe for sine rettigheter. Denne destruktive utviklingsmodellen blir videreført gjennom stadig nye planer for bygging av kanaler for å frakte vann sørover, dette vil krysse ytterligere dreneringspunkter på deltaet.
Chapman og Rudra mener at selv om en slik flom som millenniumsflommen er sjelden, vil det være store muligheter for at noe lignende fort kan skje igjen. Forholdene som bidro til de store ødeleggelsene er fortsatt de samme. Chapman og Rudra ønsker en mer åpen politikk rundt oversvømmelse og flom. De anbefaler akademikere å følge opp debatten som pågår i Bengal. Det argumenteres for mer tiltak for å leve med flom på lokalt nivå, istedenfor store tiltak for å prøve å hindre flom. Flom er en naturlig hendelse under regntiden og er noe man har levd med i uminnelige tider. Derfor foreslås det å innføre håndteringsmekanismer heller enn tiltak som forsøker å hindre flom. Dette er forslag som å bygge kanaler og dreneringsveier for å lede vannet videre, og samtidig bruke disse som fraktveier. Det foreslås også å bygge veier og jernbaner med bedre evne til å kunne motstå flom.

Slike tiltak vil redusere usikkerheten ved flom fordi tidspunktet og styrken på flommen kan forutses, på den måten vil risikoen og skadene fra flom minskes. Man kan også utnytte fordelene flommen bringer med seg, som næringsrik silt til å gjødsle jorder, tilgang på fisk og mindre stillestående vann som malariamygg behøver for å formere seg. Mye av dette er håndteringsmetoder som har vært brukt i århundrer. Tanken bak handler om å leve med naturlige variasjoner heller enn å prøve å kontrollere de.