Konsernsjef Erik Tønseth
Kværner a.s
P.B. 100 Skøyen
0212 Oslo
Oslo, oktober 1996
De underskrivende organisasjonene vil med dette be Kværner stanse sitt engasjement i vannkraftprosjektet Bakun i den malaysiske delstaten Sarawak.
Vi er klar over dette vil være en drastisk avgjørelse for Kværner å ta, både fordi Kværner her har sikret seg en verdifull kontrakt, og fordi kontrakten om leveransen allerede er underskrevet. Vi mener likevel at både saksbehandlingen i Malaysia og de sosiale og miljømessige konsekvensene av utbyggingen er av en slik art at Kværner må trekke seg ut av prosjektet. Hvis ikke, er det umulig å ta selskapets mål fra sin Miljørapport 1995 om å “…bane vei for en bærekraftig utvikling” på alvor.
Kværner, som et ledende industrikonsern både i Norge og internasjonalt, har et ansvar for de produkter og den teknologi de leverer. De har selv har poengtert dette i den nevnte miljørapporten, hvor det blant annet heter: “… å lykkes med økonomiske aktiviteter som også reduserer et ytterligere press på miljøet … medfører … ansvar og forpliktelser”. Etter vårt syn har Kværner i tilfellet Bakun foreløpig ikke framvist en ansvarlig holdning til miljømessige og sosiale spørsmål; ei heller kan selskapet sies å ha vært medvirkende i retning av en bærekraftig utvikling.
Sentralt i spørsmålet om Bakun står to elementer:
Miljøkonsekvensanalysen har vært utført på en måte som klart strider mot ulike eksi-sterende internasjonale retningslinjer som ville vært relevante for Kværners engasjement dersom det var offentlige midler involvert i prosjektet. Oppsplittingen av analysen ville neppe blitt godkjent av hverken NORAD, Utenriksdepartementet eller Verdensbanken.
I og med at prosjektet igangsettes før hele miljøkonsekvensanalysen er ferdig, offentliggjort og godkjent, vil man ikke kunne vite hvilke konsekvenser prosjektet faktisk vil ha, og dermed ikke om prosjektet er økologisk og sosialt forsvarlig. Dessuten er det faktum at man har gjort utbyggerselskapet EKRAN ansvarlig for miljøkonsekvensanalysen, et brudd på et anerkjent prinsipp om å skille utredning av miljøkonsekvenser fra de økonomiske interessene i slike prosjekter.
Malaysisk høyesterett har da også i en dom av 19 juni i år erklært miljøkonsekvens-analysen og prosessen rundt denne for ulovlig. Dommen er, som De sikkert vet, anket.
I følge Kværners egne Kriterier for å delta i utbygginger heter det: “Dersom miljøstudier allerede er gjennomført, vil disse naturlig være med som grunnlag for Kværners beslutning om å delta eller ikke”. Dersom Kværner skal ha troverdighet i miljøspørsmål, må fraværet av en fullstendig miljøkonsekvensanalyse av Bakunutbyggingen, samt den tvilsomme og mulig lovstridige framgangsmåten, føre til at Kværner trekker seg fra prosjektet.
2. Rundt 9000 mennesker vil måtte tvangsflyttes for å gjøre plass til prosjektet. Mange av disse er urfolk som lever på tradisjonelt vis, og som er avhengige av det naturgrun-nlaget skog og elv gir. Både blant lokalbefolkningen og malaysisk miljøbevegelse, har motstanden mot prosjektet vært meget sterk i en årrekke. All erfaring med lignende prosjekter har vist at tvangsflytting av befolkningen vil ende i økt fattigdom, og kulturell ødeleggelse. Batang Ai-prosjektet, som Kværners hovedkontraktør Asea Brown Boveri deltok i på Sarawak, er bare et av en lang rekke eksempler på dette.
Det er videre reist kraftige innvendinger mot den dårlige konsultasjonsprosessen med den berørte befolkningen. Blant annet er bare deler av miljøkonsekvensanalysen offentliggjort; og det på en måte og i et språk som er bortimot helt utilgjengelig for de som faktisk berøres. Man har heller ikke kartlagt lokalbefolkningens syn på prosjektet, og langt mindre tatt hensyn til hva de mener. Et av den malaysiske høyesteretts argumenter i dommen mot prosjektet, var nettopp at de berørtes synspunkter måtte framkomme av miljøkonsekvensanalysen.
I tillegg vil 69.640 hektar regnskog og jordbruksland bli oversvømt av demningen. Området er tilholdssted for over 1000 truede plantearter og 105 truede dyrearter.
Å delta i et prosjekt som medfører slike skadevirkninger, samsvarer på ingen måte med de mål som Kværner har satt opp i sin miljørapport. For ikke å miste all troverdighet i miljøspørsmål, vil den eneste løsningen for Kværner være å trekke seg ut av prosjektet inntil de store negative konsekvensene er forebygget; for eksempel via en redusert størrelse på demningen.
Vi oppfordrer Dem med dette om å ta Deres egne ord om at “Kværner tar ansvar for miljøbelastning” på alvor, og ser fram til en videre dialog om dette. Samtidig vil vi påpeke at vi kommer til å følge saken videre, og i henhold til den respons vi får fra Dere.
Med vennlig hilsen
Jørn Stave
FIVAS
Regnskogsfondet
v/ Rune Paulsen
Norwatch / Framtiden I Våre Hender
v/ Morten Rønning
WWF – Verdens Naturfond Norge
v/ Stig Hvoslef
Natur og Ungdom
v/ Alfred Fidjestø
Norges Naturvernforbund
v/ Anne Johanne Enger
IWGIA (International Work Group on Indigenous Affairs) – Norge
v/ Tone Sommerfeldt
SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond)
v/ Stefan Midteide
cc: Kværner Energy, Fagforeningen på Kværner