Kunstige behov og virkelige mennesker – klassisk problemstilling i Bakun

Bjørn Ivar Fyksen

Som de fleste store utbyggingsprosjekter er Bakun-dammen svært kontroversiell, og argumentene for og imot følger stort sett de samme linjene som omkring andre prosjekter.

Tilhengerne av utbyggingen mener at dammen vil ha meget positive effekter for landet; økonomisk vekst; både gjennom å skaffe billig kraft til en voksende industri, samt inntekter fra krafteksport, og gjennom selve byggingen, som vil skaffe arbeid og kontrakter til underleverandører.

Motstandere av dammen hevder at den er unødvendig og at Malaysias kraftbehov i nær framtid er dekket og vel så det, og stiller spørsmålstegn ved om man i det hele tatt vil greie å konsumere all elektrisiteten dammen er ventet å produsere. Både fordi man mener at veksten i strømforbruket er overvurdert og fordi man tviler på at man vil greie å eksportere elektrisiteten. Blant annet snakker man om å eksportere til Brunei, men motstanderne av prosjektet tror ikke at et land med så stor tilgang til fossilt brensel er interessert i å binde seg til en kraftkilde som mange eksperter mener ikke vil vare lenger enn i cirka 50 år. Det kan faktisk være snakk om overproduksjon på hele 50%. Dette betyr i såfall at man er nødt til å skape et energibehov, noe som strider mot prinsippene for bærekraftig utvikling, som innebærer at man planlegger prosjekter ut fra behov, ikke omvendt. I tillegg peker man på Verdens Damkommisjons rapport som ut fra erfaringer fra tidligere damprosjekter sier at kostnadene ved utbygging gjennomsnittlig blir 50 % høyere enn antatt.

Verdensbanken er ikke interessert i å støtte prosjektet, og forsøk på å skaffe finansiering gjennom private investeringer har vært mislykkede. Hvis prosjektet blir gjennomført og blir en økonomisk fiasko, vil det være Malaysia som blir sittende med regningen. Utbyggere låner gjerne øre til motforestillinger av finansiell art, men sant å si er det en diskusjon for eksperter. Lønnsomhet avhenger for en stor del av hvordan man regner og hvilke elementer man tar med i regnestykket. Uansett eventuell lønnsomhet kan ikke prosjektet rettferdiggjøres i lys av tvangsflyttingen av rundt 9000 mennesker som allerede er gjennomført. Tvangsflyttingen brøt med de fleste anbefalinger som ble gitt i forkant. Til tross for klager om beslutninger tatt over hodene på folk og en utilstrekkelig kompensasjon, ble lokalbefolkningen tvunget til å flytte, da myndighetene truet med å holde tilbake erstatningsbeløpet og legge ned primærtjenester. Husene de nå har er av lavere standard enn de gamle, det har blitt sørget dårlig for vanntilførsel og de har dårlig transport- og skoletilbud. Jordbrukslandet hver familie har fått som erstatning er i noen tilfeller lite tilgjengelig eller lite fruktbart, og i alle tilfeller for lite. De har liten mulighet til husdyrhold, jakt og fiske. Mange lider derfor av feilernæring.

Man kunne fortsette å liste opp sosiale problemer som arbeidsledighet, alkoholisme og kriminalitet som følge av oppbrytningen av det lokale samfunnet; man kunne forsette oppramsingen med miljøskader som f. eks. ødeleggelse av regnskog, inkludert utryddelse av flere dyre- og plantearter, forandringer i vannføringen som vil føre til forstyrrelser i økobalansen, økt saltinnhold i jordsmonnet, erosjon, osv. Tilsammen vil det berøre langt flere enn de 9000 som er tvangsflyttet. Og hovedpoenget burde være klart: Selv om prosjektet isolert sett skulle vise seg å bære seg økonomisk kan det ikke rettferdiggjøre de byrdene lokalbefolkningen blir tvunget til å bære. Finere matematikk, økonomiske kalkyler, antall megawatt og luftige framtidsforventninger er ingen trøst for de enkelte mennesker som får livet forringet i dag