Kalabagh (3600 MW) er et planlagt flerbruksprosjekt lokalisert i Indus nær byen Nowshera. Dammen ble foreslått allerede i 1953, men planene ble lagt til side i mange år på bekostning av Tarbela-dammen. På slutten av 1980-tallet ble imidlertid de kontroversielle planene gjenopptatt, og WAPDA har siden den gang brukt over Rs 1,5 milliarder på forstudier av dammen. Ifølge et pakistansk nyhetsbyrå er prosjektet nå inkludert i den kommende femårsplanen for landet, og penger satt av til prosjektet i budsjettet for 1999/2000. Verdensbanken skal ha sagt seg villig til å finansiere deler av dammen.
Strid om dammen
Landet er splittet i spørsmålet om den nye dammen. Det er den sentrale Punjab- provinsen som vil nyte godt av dammens kraft- og vannforsyning. Dammen skal forsyne Punjab med vann til å irrigere flere hundrede km2 jordbruksland og produsere over 3000 MW energi til provinsens hurtig voksende befolkning. Befolkningen i den sørlige Sindh-provinsen er motstandere av prosjektet og delstatsmyndighetene hevder Kalabagh vil berøve dem for det vannet som i dag renner gjennom Sindh. I North West Frontier Province (NWFP) er også motstanden mot prosjektet stor. Flere tusen mennesker i denne provinsen vil bli berørt av Kalabagh, og delstatsmyndighetene frykter dammen vil ødelegge store jordbruksområder i provinsen. De små provinsene krever at sentralmyndighetene tar hensyn til deres demokratiske rettigheter, og stanser utbyggingsplanene. De hevder dammen vil benytte vann som i dag brukes til andre formål i de to provinsene. Blant annet hevdes det at Balochistan vil miste deler av sin vannforsyning da tilførselsledningen fra Guddu vil få mindre vann. WAPDA hevder imidlertid at dammen vil bruke vann som i dag renner ubrukt gjennom Sindh-provinsen.Pakistans opposisjonsleder, Benazir Bhutto, er i dag en av de argeste motstanderne av Kalabagh. Hun har ledet demonstrasjoner med flere tusen motstandere av prosjektet. Likevel hevdes det at Bhutto var tilhenger av prosjektet da hun selv satt i posisjon.
Tekniske data
Hvis Kalabagh bygges vil den bli den tredje største dammen i Pakistan, etter Tarbela (også i Indus) og Mangla i Jhelum-elva. Ingeniørene regner med at dammen vil ha en startproduksjon på 2400 MW fordelt på åtte aggregater. Med full utbygging av tolv aggregater vil dammen kunne produsere så mye som 3600 MW. Dammen vil oversvømme et område på 544 km2. 100km2 av disse benyttes i dag som jordbruksland. Noen byer vil forsvinne. Dammens reservoar vil alene kreve at mellom 150.000 og 200.000 mennesker i NWFP må flytte. Kritikere av prosjektet tviler på at pakistanske myndigheter vil ha tid, penger og ressurser til å hjelpe alle disse “flyktningene”. Skepsisen bygger på dårlige erfaringer fra andre store prosjekter som har krevd tvangsflytting, slik som Tarbela og Ghazi-Barotha prosjektene. Kalabaghprosjektet ble i 1986 kostnadsberegnet til 5,45 milliarder USD. I dag antas tallet å være 6 milliarder USD. I tillegg kommer kostnadene for nye kanal- og irrigasjonssystemer.
Miljø
Den pakistanske regjeringen argumenterer med at dammen er avgjørende for den økonomiske og industrielle utviklingen i landet. Motstanderne hevder regjeringen ikke er villig til å gjennomføre en grundig EIA som sammenligner prosjektet med andre alternativer. De hevder regjeringen ikke tar hensyn til de sosiale og miljømessige kostnadene prosjektet innebærer. Delstatsmyndighetene i NWFP er spesielt redd for at dammen vil føre til et stigende grunnvann i provinsen. Dette vil kunne ødelegge jordbruket i store områder av provinsen. Videre frykter de for at vannstanden i Kabul-elva vil stige som følge av “backwater-effect”. Dette vil blant annet skape stor risiko for storbyene Peshawar og Nowshera, som begge ligger på bredden av Kabul. Kritikere av prosjektet mener også vannkvaliteten i reservoaret vil bli dårlig som følge av store geologiske saltformasjoner i området.Kalabagh er antakeligvis det enkeltstående utbyggingsprosjektet som, hvis det blir realisert, vil ha størst negativ effekt for Indus-deltaet. Dammen vil redusere vannmengdene i denne delen av Indus med 19,5 MAF (6,7 MAF til reservoaret og 12,8 MAF til forbruk i Punjab). De resterende mengdene med vann i Indus vil ikke være nok til å sikre en bærekraftig utvikling i Indus-vassdraget. Saltvann som trenger inn i elvedeltaet vil da ytterligere ødelegge miljøet i deltaet, som allerede er utsatt for et stort økologisk press. I tillegg kommer de alvorlige problemene som oppstår når Indus sitt næringsrike slam ikke lenger når fram til elvedeltaet, men demmes opp i Kalabagh. I Sindh-provinsen frykter man for at en endelig regulering av de naturlige flommene som tilfører bredden av Indus fruktbart slam vil ødelegge naturen og jordbruket i provinsen. De frykter at redusert vannføring i Indus, samt færre oversvømmelser vil ta knekken på dagens grønne naturområder langs elva. Uten vann vil skogene og Kachaområdene langs elvebredden med tiden forvandles til ørkenområder. Andre sjøer og sumper som er avhengig av de regulære flommene fra Indus, med selvstendige økosystemer av planter, fisker og fugler, vil bli mistet for alltid. Dette gjelder sjøer som Manchar, Kinjhar, Hadero med flere. Indus vil stå i fare for å ende opp som en rennende sump som fører med seg kloakk og industriutslipp. I en slik situasjon vil livet i elva dø ut på grunn av forgiftning eller oksygenmangel.
Bhasha
Det foreligger også planer om en alternativ dam til Kalabagh, med betydelig mindre sosiale og miljømessige konsekvenser. Dette er Bhasha. Bygges Bhasha må 15.000 mennesker flyttes. De estimerte kostnadene for å fullføre Kalabagh ble i 1986 beregnet til 5,45 milliarder dollar. Bhasha dammen vil ifølge samme kilde koste 3, 45 milliarder dollar. Bhasha vil generere 3360 MW mot Kalabaghs 3600. Pakistan Network of Rivers Dams and People arbeider aktivt mot dette prosjektet.